Svar fra Bent Høie

I anledning korona-krisen sendte landsstyreleder 1. mai 2020 brev til Helse- og omsorgsminister Bent Høie.

I sitt svar av 15. mai 2020 takker Helse- og omsorgsministeren for viktige refleksjoner i en krevende tid.

 Jeg har besøkt hjemmesiden deres og lest flere skildringer fra pårørende. Det har vært nyttig for meg å få innblikk i hverdagen for deres medlemmer under korona-pandemien. Jeg er glad for at dere tar vare på og dokumenterer disse historiene.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ministeren viser til at han under korona-pandemien oppfordret kommunene til å opprettholde tilbudet til de mest sårbare gruppene – i tråd med faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet.

Det er ingen tvil om at koronakrisen har synliggjort utfordringer i tjenestetilbudet til personer med psykiske plager og lidelser… Vi har en lang vei å gå for å lykkes med samhandlingen om og med personer med sammensatte og langvarige problemer. Ikke minst gjelder det i involveringen av pårørende.

Han viser til viktigheten av å satse på flere ACT og FACT-team, og til at antall årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid har vokst med mer enn 2500 årsverk på tre år.

Jeg er dypt takknemlig for den innsatsen dere gjør, og takker for viktige innspill til prioriteringer og videreutvikling av tjenestene.

 

Her kan du lese begge brevene i sin helhet:

 

Foto av Bent Høie: Borgos Foto AS

Rettsikkerheten til pasienter i tvungent psykisk helsevern under Covid-19

Etter henvendelser fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Pårørendealliansen, samt Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som alle er bekymret for situasjonen til pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i institusjon under utbruddet av Covid-19, har Helsedirektoratet sendt vedlagte brev til institusjonene og kontrollkommisjonene i det psykiske helsevernet.

Allerede 18. mars sendte LPP også pressemelding og brev, da vi var bekymret for at pasienter med psykisk sykdom vil kunne rammes hardere av Covid-19.

Helsedirektoratet gir i brevet anbefalinger og retningslinjer som skal gjøre institusjonene spesielt oppmerksomme på at restriksjoner på sosial kontakt kan ramme enkelte pasienter spesielt hardt. Det gjelder blant annet pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i institusjon, hvorav noen på lukket avdeling. Essensen i retningslinjene er  at «de tiltak som iverksettes må altså praktiseres på en forholdsmessig måte som innebærer minst mulig begrensninger i pasientenes privatliv og familieliv».

Det er selvsagt positivt at disse anbefalingene gjentas her, men LPP er fortsatt bekymret. Vi mener at slike anbefalinger burde foreligge som en del av den permanente kriseberedskapsplanen, og med forsikring om at informasjonen når de tjenestene som skal følge beredskapsplanen. Å sende anbefalingene i ettertid, når skadene er gjort, er mer kniv i- enn plaster på såret.

Det er selvsagt positivt å gjøre fylkesmennene oppmerksomme på retningslinjene, men vår erfaring er at retningslinjer – og til og med pålegg – ofte tolkes som løse anbefalinger og, av forskjellige grunner, ikke går videre til de som skal iverksette disse.

Helt fra begynnelsen av koronakrisen, har våre medlemmer rapportert om bekymring for pasientene under og utenfor tvungent psykisk helsevern. LPP deler denne bekymringen for alle i vår midte med psykiske helseutfordringer. Imidlertid er situasjonen enda mer kritisk for pasientene som er i tvungent psykisk helsevern. For dem er sosial kontakt ekstremt redusert, og tilbudene fraværende. Til og med besøk fra pårørende og tur ute er fjernet, og på grunn av manglende bemanning og egnede fysiske forhold, er det svært lite som gjøres for å finne alternativer. Vi anser dette som en alvorlig trussel mot pasientenes rettssikkerhet.

Retningslinjer uten implementering er det samme som ingen retningslinjer.

Her er brevet: 20_12314-2 Ivaretakelse av rettssikkerheten til pasienter i tvungent psykisk helsevern under Covid-19-pandemien m.m. med vedlegg

Brev fra landsstyreleder til Helse- og omsorgsminsteren

I forbindelse med koronakrisen, har LPPs landsstyreleder, Christine Lingjærde, sendt brev til Helse- og omsorgsminister Bent Høie.

I disse dagene hører vi at det er lys i tunnelen og at livet vil snart gå sakte tilbake til det ”normale”, men la meg si det rett ut: Jeg håper inderlig at det ”normale” vi går tilbake til, ikke er det “normale” vi hadde før krisen.

Christine Lingjærde

Statistikk viser at omtrent 50 % av alle med psykisk sykdom ikke får hjelp.

I brevet tar hun opp de tre viktigste tingene som har gått galt ved implementering av samhandlingsreformen:

  1. Midlene til kommunene ble ikke øremerket psykisk helse og rus
  2. Implementering og endring skjedde altfor fort, og
  3. samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjeneste ble ofte mer konkurranse enn ekte samarbeid og dialog.

Hun tar videre opp ulik behandling for pasientene rundt i Kommune-Norge.

At hovedansvaret for rehabilitering og oppfølging er pålagt kommunene, har ført til større ulikheter for pasientene. Kommunene har svært ulike tilbud, og ulik satsing på psykisk helse/ROP-arbeid. “Pålagt” tolkes ofte som “anbefalt”, og det fører til at retningslinjene og pålegg aldri implementeres.

Christine Lingjærde

Hun peker også på at sammenslåingen av rus og psykiatri har svekket begge deler.

Her kan du lese brevet i sin helhet:

Brev av 1. mai 2020 fra LPPs landsstyreleder til Helse- og omsorgsminister Bent Høie

 

Psykisk helse når tilbudene stenger ned på grunn av korona-krisen

Innlegg fra Arnhild G Ottesen i Stavanger Aftenblad, publisert 25 April 2020.

KORONA-KRISA: Nå opplever vi en permanent «ferieavvikling» innen det psykiske helsevernet og innen psykisk helse- og rusarbeid i mange kommuner.

«Det er underlige tider», sier folk jeg tilfeldigvis slår av en prat med – på to meters avstand – på rask vei til matbutikken på hjørnet, eller ved postkassa.

De aller, aller fleste av oss følger lydig myndighetenes oppfordring om mest mulig isolasjon, mest mulig avstandskontakt og ekstrem god håndhygiene. Vi gjør det vi kan for ikke å overbelaste helsetjenesten. Vi gjør det særlig av hensyn til de svakeste blant oss – for alle dem det kan få fatale følger for, om de blir smittet av koronaviruset.

«Brakkesyke» er nesten blitt et moteord nå for tida. Brakkesyke er en betegnelse for de psykologiske konsekvensene av at en person må holde seg isolert over lengre tid, enten alene eller med en mindre gruppe, sier Store norske leksikon. Så det må vi også passe oss for.

Arbeidsledige artister gjør det de kan for å motvirke brakkesyke med bl.a. digitale konserter. Og hjemmesnekra videoer om hvor morsomt vi kan ha det i vår nye hverdag, florerer på sosiale medier.

 

Stor takknemlighet

Oppfinnsomheten og kreativiteten er stor – og vi er takknemlige. Takknemlig over ansvarlige politikere vi har tillit til vil gjøre det beste, helsepersonell som skjøtter jobben sin, transportarbeidere som fortsatt frakter mat og andre nødvendigheter til hjørnebutikken, damen/mannen i kassa og ikke minst over renholderne som kan jobben sin, og som nå – endelig – får lov til å skinne. Vi heier og klapper fra balkongene, verandaene og altanene våre, vi heier på alle som bidrar – på alle som fortsatt får oss til å føle at vi er en del av et fellesskap.

Men noen av oss er bekymra – ikke primært for virus-smitte, men for brakkesyke og potensielle følgetilstander. Vi er i liten grad bekymra for oss sjøl. Vi er mest bekymra for familiemedlemmer med psykisk uhelse, og psykiske helsetjenester som vi oppfatter går på lavgir. Og vi er mest bekymra for dem i vår midte med de mest alvorlige psykiske helseutfordringene.

 

Alvorlige opplysninger

Dette melder pårørende i Rogaland om:

  • Arbeidsplasser med tilrettelagt arbeid, for dem som er så heldige å ha det, er stengt.
  • Fellesmåltider i bofellesskap opphørt.
  • Felles «stuetid» i bofellesskap opphørt.
  • Støttekontakter kommer ikke lenger.
  • Slutt på tilbud om fellesturer.
  • Musikkterapi pr. videokontakt – i beste fall, hvis du er heldig å ha dette tilbudet.
  • Pårørende begrensa adgang til besøk i bofellesskap.
  • Søking til rusmiljøet.
  • Psykologkontakt pr. telefon – i beste fall, hvis du er så heldig å ha et slikt tilbud.
  • For hjemmeboende: Medisindosett i døra, pårørende må påse at medisin tas.
  • Utskriving fra sykehus (psykisk helsevern) før planlagt tid.
  • Ikke innleggelse i psykisk helsevern til tross for fastlege-henvisning og bekymringsmelding fra personell i bofellesskap.
  • Pårørende får beskjed om at «nå legger vi ikke inn, vi skriver ut», ved kontakt med psykisk helsevern.
  • Pårørende som selv sliter med somatisk uhelse, som må gjenta og gjenta hvorfor man ikke kan gå på besøk, ikke motta besøk, ikke gå i butikken så ofte, håndhygiene, etc.

 

Når samfunnet stenger ned

Isolasjon og utenforskap er ikke ukjent for personer som sliter med alvorlig psykisk uhelse, ei heller for familier og pårørende. Nettverket skrumper inn når man blir kronisk syk, sånn er det bare. Og de fleste av oss er sjeleglade for hvert lite tiltak som ser ut til å gjøre hverdagen bedre og mer meningsfylt for dem vi er pårørende til.

Ferietid er noe vi pårørende sjelden ser fram til. For ferie betyr mindre bemanning, færre behandlings- og aktivitetstilbud, mindre og dårligere oppfølging av mindre kompetente fagpersoner. Færre som kan motivere og bistå til bedre renhold, bedre kosthold, mer fysisk aktivitet. Færre som spør «Hva er viktig for deg?». Det er færre ansvarsgruppemøter, og færre tiltak å evaluere og korrigere. Færre til å stake ut en ny kurs sammen med bruker, og eventuelle pårørende.

I disse korona-tider opplever vi en permanent «ferieavvikling» innen det psykiske helsevernet og innen psykisk helse- og rusarbeid i mange kommuner. Vi er engstelige for følgene av brakkesyken. Det er de aller færreste av de alvorligst psyke som er i stand til å finne fram til alle de flotte digitale konsertene og alle de andre gode forslagene om hvordan ta vare på seg selv, engasjere seg, holde motet oppe, holde på rutiner, passe på å få nok søvn og å trene på stuegulvet. Alt som kan motvirke isolasjons- og ensomhetsfølelse – og brakkesyke. De er for psyke til det, eller for medisinerte. Det begynner å tære på …

NOU 2019:14, Tvangsbegrensningsloven – LPPs høringssvar

LPP har avgitt svar på høring om NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten

 

…Utgangspunktet for våre kommentarer er paragrafene som gjelder alvorlig psykisk syke og som i dag er regulert i Psykisk helsevernloven. Våre kommentarer gjelder ikke de andre lovområder forslaget omfatter.

LPP mener at lovutkastet går i riktig retning for å vise den syke respekt og anledning til å få annen behandling enn medisiner. LPP støtter lovutkastet, med noen kommentarer og endringer, da vi innser at det er vanskelig å finne alternative behandlingsmåter i det praktiske arbeidet med alvorlig psykisk syke pasienter. LPP støtter intensjonen i loven, men erkjenner at den er komplisert og uoversiktlig. Vi anser tvangsmedisinering som et problematisk punkt og det er ulike meninger i LPP om reservasjonsretten til antipsykotiske medisiner (se §6-14).

LPP mener at NOUen gir god bakgrunnsinformasjon og historikk i utviklingen fra Bernt-utvalget til Paulsrud-utvalget til i dag. LPP mener at det er mye bra i det nye lovforslaget, samtidig som vi innser at det ikke løser mange av de utfordringer pasientene og pårørende står overfor.

Les hele høringssvaret her: LPP – høringssvar, tvangsbegrensningsloven

Hva er det med det psykiske helsevesenet?

Innlegg fra Arnhild G Ottesen i Stavanger Aftenblad.


Hva er det med det psykiske helsevernet?

HELSE: Ville vi tillatt at beste­­mor på 80 år måtte gå med ubehandlet lårhalsbrudd, uten at noen reagerte?

Så har det skjedd igjen. Drap av to personer på Sotra, angivelig begått av en person med psykiske helseutfordringer.

De siste ukene har mediene referert fra to rettssaker der unge mennesker har begått drap. I begge tilfellene har rettspsykiatere observert, snakket med og vurdert om de unge gjerningsmennene muligens var utilregnelige, dvs. psykotiske, idet de tok livet av et annet menneske. Dette har betydning for straff og straffeutmåling.

Men hva gikk forut for drapene? Hvilket liv levde de to og familiene deres?

Talende, tragiske enkelttilfeller

Fra NRKs arkiv kan vi lese om drapet på Vinstra:

«Foreldrene var så bekymret over sønnen at de tok kontakt med kommunens avdeling for rus og psykiatri samt en ansatt ved skolen for å få hjelp om lag et år før drapet, forklarte faren. Han mener instansen ikke gjorde nok for å hjelpe til.»

Fra NRK om drapet på Varhaug:

« … [at] personer i relasjon til siktede kort tid før drapet forsøkte å få en psykiatrisk utredning av 17-åringen, og at han skulle melde fra til foreldrene fortløpende om hvor han oppholdt seg. Forsøket om utredning skal ha blitt avslått ved det psykiatriske senteret som fikk henvendelsen. […] NRK vet at også ansatte i hjelpeapparatet til kommunen skal ha vært bekymret over adferden til 17-åringen»

I februar i år kom det melding om et drap i Haugesund. Igjen fra NRKs arkiv:

«Faren forteller at han har følt seg som en hjelpeløs tilskuer i sønnens liv. – Det har ikke vært noe hjelp å få. Vi har bedt om hjelp mange ganger. Blant annet av politiet. De har bare tatt han inn for en periode og sluppet han ut igjen. […] Faren sier han ikke kjenner til noen kontaktperson i kommunen eller helseapparatet.»

  1. juni våknet vi opp til en ny melding om drap – denne gangen fra Sotra. NRK skriver:

«Sønnen som er siktet for drapene på foreldrene, hadde hatt langvarige psykiske problemer, får NRK opplyst. BT skriver at han tidligere bodde i en kommunal omsorgsbolig et annet sted i landet, og at Helsetilsynet er varslet om drapet. 40-åringen hadde nokså nylig flyttet inn i foreldrenes hus på Kolltveit. […] Ifølge TV 2 var han nylig utskrevet fra sykehus.»

De nærstående

Hva er det med det psykiske helsevernet vårt? Hvorfor er det ikke mulig å få tilstrekkelig hjelp, behandling og oppfølging i tide? Før mennesker ødelegger både sitt eget og andres liv? Hvorfor blir ikke nærstående hørt når de ber om hjelp?

Ville vi tillatt at bestemor på 80 fikk gå med ubehandlet brukken lårhals, uten at noen reagerte? Eller avvise å utrede den røykende og overvektige 58-åringen med sterke indikasjoner på en hjertelidelse, når nærstående varsler?

Nå vil sikkert noen hevde at hverken bestemor på 80 eller far på 58 ville takket nei til behandling. Men det synes som om dette er blitt mantraet i psykisk helsevern for tiden: «Han/hun vil ikke ha hjelp, så vi kan ikke gjøre noe. Vi følger lovverket. Vi har ikke gjort noe galt. Det er ikke vår skyld.»

Å behandle psykiske lidelser eller rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP) er noe ganske annet enn å fikse en brukket lårhals eller gi råd, veiledning og behandling som kan forebygge hjerteinfarkt eller hjerneslag hos overvektige 50-åringer. Psykiske lidelser og ROP-lidelser krever en helsetjeneste som lytter til nærstående og til den det gjelder. Det handler om kontakt, tillit, kontinuitet og evne til å skape gode relasjoner – over tid. En helsetjeneste som er samordnet, som samhandler, og som evner å se «bak forhenget». Og god behandling krever mer enn medisiner.

Dette vet vi. Hvorfor får ikke psykisk helsevern dette til? Og hvorfor blir nærstående avvist når de ber om hjelp?

Arnhild Gjelberg Ottesen

 

Se avisinnlegget her

Regjeringens pårørendestrategi – innspill på sentrale tema.

LPP ønsker: Handling bak ord!

Handling bak ord – LPPs innspill til regjeringens pårørendestrategi juni 2019

 

 

«Intet menneske er en øy»

Dette innlegget skrev Lpp’s styreleder Arnhild G Ottesen i Stavanger Aftenblad sommeren 2018.

Stavanger_Aftenblad

Medisinfrie behandlingsforløp

Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp

Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp er et initiativ fra fem organisasjoner – Aurora, Hvite Ørn, LPP, Mental Helse og We Shall Overcome (WSO). Aksjonen ble satt i gang for å kjempe frem et medisinfritt tilbud i Norge. Samlet har de fem organisasjonene svært mye erfaring fra området. Fellesaksjonen arbeider for at det skal etableres medisinfrie døgnbaserte enheter ved alle landets helseforetak. Du kan lese mer om fellesaksjonen her.

Bjørg Njaa og Irene Svendsen representerer LPP i Fellesaksjonen.

LPP mener Fellesaksjonen har spilt en svært viktig rolle i arbeidet med medisinfrie tiltak. Aksjonens arbeid har medvirket til at helseforetakene fikk i oppdrag å etablere medikamentfrie behandlingstilbud; de fleste helseforetakene er nå i gang med slike tilbud. Aksjonen har vært vellykket.

LPP mener det skal informeres og forklares om medikamentfrie tilbud til alle pasienter innenfor psykisk helse. Det er fritt sykehusvalg i Norge og det skal være opp til pasienten å avgjøre hvilket tilbud som passer best. Det er videre viktig at det etableres flere sengeposter for medikamentfri behandling. Disse plassene skal ikke gå på bekostning av ordinære sengeposter.

Et alternativ er å etablere et nettverk/forum for alle som jobber med de medisinfrie tilbudene, tilsvarende Akuttnettverket. LPPs landsstyre ser nå på muligheten for å danne et slikt nettverk.

På oppdrag fra Vestre Viken helseforetak, har Folkehelseinstituttet utarbeidet en systematisk oversikt om effekt og bivirkninger ved langtidsbehandling med antipsykotika. Det har resultert i en nylig publisert rapport, som forsøker å besvare spørsmålet Hva er effekter og bivirkninger av å bruke antipsykotika i to år eller lengre hos pasienter med schizofrenispektrumlidelser?

Rapporten konkluderer med at dette er et vanskelig spørsmål å besvare, selv med de beste forskningsmetoder, og at det er vanskelig å fastslå årsakssammenheng. Du kan lese rapporten i sin helhet her.