Ubesvart

Det er en sånn dag igjen. Du kommer ikke som avtalt. Du svarer ikke på meldingene mine, når jeg spør hvor det blir av deg. Du svarer ikke når jeg ringer på telefonen. Ikke første gang. Uroen vokser. Jeg vet at du godt vet hvor viktig det var at du skulle komme akkurat i dag.

Du svarer heller ikke andre gang. Ikke tredje gang. Fjerde forsøk. Du tar telefonen. Men ikke noen stemme. Jeg sier «Hallo, er du der..? Er du der?» Langt, langt borte, som om stemmen din er under vann, hører jeg såvidt et svakt «Hallo…» Nesten som om du ikke er der. Ikke noe mer. Bare stillhet. Som skriker i ørene mine.

Har du forsøkt å ta overdose på medisiner igjen? Har du kuttet deg på nytt, er stemmen din så svak fordi hjertet ditt snart stopper? Har du laget en ny renneløkke, hadde du mer tau enn det jeg tok med meg hjem sist? Tusen tanker raser gjennom hodet mitt. Er det nå? Er det denne gangen jeg skal miste deg? Du er mitt eneste barn, selv om du er blitt voksen.

Jeg legger på. Forsøker å ringe opp igjen. Ikke noe svar. Ringer igjen. Samtalen besvares. Men det er ingen stemme der nå. Ikke aldri så svakt en gang. Jeg får panikk. Forsøker å ringe flere forskjellige behandlere. Ingen svarer. «Du kan ikke kaste bort minuttene slik! Hva om hjertet er i ferd med å slå de aller siste slagene?», skriker jeg til meg selv inne i hodet mitt. Jeg ringer 113.

Ambulansefolkene står på døra di kort tid etter. Alle behandlerne er plutselig ledige, de ringer meg alle sammen på engang. Ambulansepersonellet ringer meg. Det er koas. Du ringer meg. For siste gang. Du hadde bare forsovet deg. Du gir klar beskjed. Du orker ikke ha en hysterisk mamma som meg i livet. Det er nok. Du blir stille igjen.

Jeg har mistet deg for alltid. Uansett. Selv om du er i live. Jeg tenker det kanskje er like bra. Jeg er for sliten av å prøve å bære vekten av oss begge.

«Å være nærmeste pårørende er ikke lett.
Det er en rolle som blir tredd nedover hodet på en og man settes i en situasjon der man ufrivillig må ta ansvar, samtidig som man ikke har noen kontroll.
Fokuset er på den syke og hvordan man skal tilrettelegge og ivareta den syke på best mulig måte.
Det er lett å glemme seg selv…
Man blir ufrivillig tildelt denne rollen, som man må lære seg å håndtere og leve med… Som man må finne plass til i hverdagen mellom familieliv, venner, jobb, skole og andre aktiviteter. Sakte men sikkert krever denne rollen mer av deg. Den okkuperer tankene dine, forstyrrer nattesøvnen og krever ekstra energi.
Energi som du til slutt ikke har.
Man går over i sparemodus…Man forsaker det man kan forsake. Sosiale tilstelninger, venner, trening, personlige mål og drømmer.
Man gjør det som kreves for å holde ut lengst mulig ut i arbeidslivet eller på skolen, for å ta vare på familien og holde ut med jobben som nærmeste pårørende.
Man glemmer seg selv…
Man får dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til. Man yter mindre enn vanlig, man opprettholder ikke den vanlige livsstilen, man skulle stilt opp mer som nærmeste pårørende, man har ikke overskudd til å bry seg nok om venner slik man pleier.
Så blir man lei seg og bitter.
Lei seg for det man går glipp av, fordi man ikke strekker til og fordi følelsen av å stå på bar bakke alene slår en så hardt, selv om man har folk rundt seg.
Man blir bitter for det man må forsake, for tiden som går tapt og fordi man mister deler av seg selv.
Man visner, blir et tomt skall med sprekker som sakte, men sikkert løsner bit for bit.
Man går i overlevelses modus…
Er man heldig blir man sett som nærmeste pårørende av instansene rundt eller man mister rollen som nærmeste pårørende før skallet er helt borte slik at man kan bygge seg selv opp igjen sakte, men sikkert før neste runde.
Om man mister skallet helt blir man selv syk og og rollen som nærmeste pårørende går videre til noen andre. Heldigvis har jeg aldri kommet så langt.
Av og til skulle jeg ønske at folk kunne se bak masken og bare skjønne hvordan det er i stedet for at jeg må stå overfor valget om å fortelle om realiteten eller spille med fasaden.
Dette er mine erfaringer om hvordan jeg opplever å ha rollen som nærmeste pårørende for min mor. Det er en rolle jeg har hatt av og på siden jeg var barn og som jeg ikke er ferdig med enda.»

«Min sønn bor nord i landet og jeg i sør det føles veldig langt vekke . Han bor i egen omsorgsbolig og vi har mye kontakt pr telefon både med han og de som jobber der . Det han sliter med er at han er redd for å gå ut så han har stengt seg inne i leiligheten og går bare ut for å handle mat .»

«Sønnen min bor i kommunal leilighet med et visst antall timer bistand og noe felles aktiviteter i en administrasjonsbygning. Etter Coronautbruddet er felles kaffestunder morgen og kveld samt alt av bistand i leiligheten opphørt. De får nå kun tildelt medisiner og har noe samtaler på telefon og gjennom ytterdør. Sønnen ble nå innlagt pga depresjon, har også hatt økning av andre symptomer. Leiligheten var rotete med dårlig renhold. Han har vedtak på renhold, men det er ikke blitt utført. (Det skal visstnok bli en løsning etter påske.) Jeg frykter at mange psykisk syke i egne leiligheter lider under det samme. Håper bistand kommer i gang igjen så snart som mulig, selv om jeg forstår at smittefare (begge veier) må hensyntas. Hvert enkelt bosted må jo bare rette seg etter de føringene de får – og gjør i mange tilfelle det beste ut av det. Likevel er det veldig bekymringsfullt å være pårørerende disse dager. Vi kan heller ikke gi den hjelpen vi pleier.»

«Å være pårørende er å gå på tærne og hviske.
Å være pårørende er å balansere på line over avgrunnen.
Å være pårørende er å argumentere med helsevesenet om hvorfor pasienten trenger behandling.
Å være pårørende er å bli fortalt av familieterapeuten og sosionomen på DPS hvor krevende pasienten er, og hvor vanskelig det er for behandleren.
Å være pårørende er å bli irettesatt av helsefagarbeideren fra kommunehelsetjenesten fordi du ikke holder mål.
Å være pårørende er å leke «»Det går greit»»-leken.
Å være pårørende er å være breddfull av skyldfølelse.
Å være pårørende er å måtte være sterk når avmakten river deg i stykker.
Å være pårørende er å ha ensomheten som følgesvenn.
Å være pårørende er å felle sine tårer når ingen ser det.
Å være pårørende er å være lettet når dagen er omme.
Å være pårørende er å ligge våken om natten med frykten som partner.
Å være pårørende er av og til å ønske at morgendagen ikke må komme.
Å være pårørende er å prøve å øyne lys når mørket har festet grepet.
Å være pårørende er å bære håpet også når håpet er usynlig.
Å være pårørende er å måtte holde ut.
Å være pårørende er å bevare kjærligheten. «

«Min datter ble heldigvis frisk i god tid før Coronaviruset slo til. Hun var ganske dårlig ganske lenge. Men nå har hun jobb og tåler til og med hjemmekontor. Det er håp!»

«Vi er foreldre til voksen datter, 32, som vi har hatt strev med siden hun var ung. Hun bor hjemme, nekter å flytte ut selv om NAV betaler husleie. Hun har aggressiv atferd og skjeller oss ut. Vi har prøvd å låse henne ute, hun reagerte med å ødelegge dørlåsen. Vi er i risikogrupper, jeg er i kreftbehandling, men datteren vår blir bare sint hvis vi maser om smittevern. Vi er redde for helsa vår!»

«Det som er verst i denne tida er uroen kva som kan skje med son min. Eg har ein vaksen son på snart 50 som har vore sjuk siden ungdommen. Eg sjølv er i risikogruppa og har ikkje mykje å bidra med. Han svarer ikkje når eg ringer og er ein veldig introvert person. Han bur for seg sjølv og har oppfølging av heimesjukepleien og DPS. Han treng medisin kvar dag for sin psykiske sjukdom og diabetes. Eg har ein kontaktperson hos Dps som eg ringer. Har fått bekrefta at Heimesjukepleien kjem kvar dag med medisiner og observerer, og han møter til oppfølging hjå legen. Føler meg no litt rolegare. Eg veit berre det at får han ein ny psykose kan han bli farlig for sine omgivelser. Dette uroer meg mykje. Klarer helsevesenet å fange det opp i denne avlukka tida?»

«Jeg er en bekymret mor til en voksen sønn som har slitt med adhd og vært mobbeoffer i 30 år. Han dro til Thailand ca 11 mars, sint på meg og alle. Hvor i Thailand vet jeg ikke, han har aldri fortalt hvor han bor. Etter at han dro har jeg har tekstet to ganger for å vite om alt er ok og har fått korte svar om at «ikke vær hysterisk» og «ok!». Jeg spurte om han skulle dra tilbake til Norge pga Corona epidemien men han sa «nei» og nå lurer jeg på om, skal jeg melde fra om han er det nede? Eller? Han har ingen trygdepenger eller lønn. Så penger har han ikke! Burde jeg sende penger over til han? Hva om han blir syk der? ❤️Lig hilsen en mamma som sliter veldig»

«Jeg er redd.
Jeg er alene som pårørende til min mor. Hun er alvorlig psykisk syk og er tvangsinnlagt for tvangsbehandling etter en bekymringsmelding fra meg. Dette har vært en trygghet for meg de siste ukene. I dag fikk jeg beskjed om at hvis koronasituasjonen tilspisser seg må hun bli utskrevet, midt i behandlingen.
Muligens for behandlingen gir effekt. Dette gjør meg redd og stresset. Redd for hva som skjer med henne, redd for hvordan det vil gå utover meg. Hvordan det vil bli en økt belastning i en allerede belastende og sår situasjon.