Den 16. juni arrangerte brukerrådet ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging (NSSF)* konferansen «Erfaringer som redder liv». Konferansen samlet erfaringsbasert kunnskap og forskning til en felles plattform, og satte lys på viktigheten av å involvere perspektivene fra brukere, pårørende og etterlatte i selvmordsforebygging.

*Brukerrådet ved NSSF består av bruker- og pårørendemedvirkere fra Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE), Pårørendealliansen, A-Larm – bruker- og pårørendeorganisasjon for åpenhet om rus og behandling, Bipolarforeningen, Mental Helse, og Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP).

Konferansen ble innledet med et innlegg fra statssekretær Ellen M. Rønning-Arnesen i Helse- og omsorgsdepartementet. Hun uttrykte stor takknemlighet for det viktige bidraget bruker- og pårørendeorganisasjonene gir i arbeidet med å forebygge selvmord. I forbindelse med besøket fikk hun også overlevert et skriv fra brukerrådet med fem konkrete innspill til regjeringens arbeid med den nye handlingsplanen for selvmordsforebygging.

 

Hva skal til for å velge livet?

Første del av konferansen tok for seg brukerperspektivet, blant annet med et sterkt innlegg fra Marianne Lyche, styreleder Bipolarforeningen, som fortalte åpent om egen erfaring med selvmordstanker og selvmordsforsøk. Hun takket Janne Kristin, som etter å ha kjent på følelsen av at noe var galt da Marianne forlot festen en iskald natt, fulgte etter på avstand for å se til at det gikk bra med henne. Hadde det ikke vært for Janne Kristin, og hennes mot til å følge magefølelsen, hadde ikke Marianne vært i live i dag.

Marianne peker på de to konkrete spørsmålene man må tørre å stille:

• Har du tanker om selvmord?
• Har du konkrete planer om å ta ditt eget liv?

Kanskje kjenner man på et ubehag eller en frykt for hvilket svar man vil få, men det kan ikke måle seg med sorgen ved å miste noen man er glad i.

Psykologspesialist Kristoffer Bele Ødegård presenterte forskningsresultater som viser at rundt halvparten av de som begår selvmord har vært i kontakt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) det siste året før selvmordet, og at selvmordsrisikoen er aller størst rett etter utskrivelse fra behandlingsenheter.

Dette viser hvordan det ikke bare er helsetjenestene som må forbedres, men vi trenger også at samfunnet – menneskene – er våkne, rause og modige nok til å se de som trenger å bli sett. Slike som Janne Kristin. Som nestleder i Mental Helse, Aina Nybakken, sier i sitt innlegg – «relasjon slår metode hver eneste gang». Mennesker trenger mennesker.

De som står nærmest – en nøkkel i forebygging

Det er nettopp derfor pårørendeperspektivet er så spesielt viktig innen psykisk helse. Når vi i del 2 av konferansen flyttet fokuset over på de som er tettest på, kunne forsker og psykologspesialist Fredrik Walby bekrefte at den informasjonen og relasjonen som pårørende besitter viser seg som en svært viktig ressurs. Pårørende ser kanskje mønstre og små detaljer og endringer som behandler og pasienten ikke ser. Slik informasjon kan bidra både til utredning og vurdering av pasienten, samt til behandling og oppfølging, og ved eventuelle tilbakefall. I tillegg spiller pårørende en sentral rolle i å støtte, motivere den syke til behandling.

Marianne Aagaard fra landsstyret delte sine erfaringer som pårørende til et barn med psykisk lidelse, og understreket betydningen av humor i møte med krevende situasjoner. Publikum fikk også et glimt av denne humoren gjennom hennes lune og treffende kommentarer underveis i sitt innlegg som ellers handlet om tunge og alvorlige erfaringer. Hun trakk også frem sitt arbeid ved Skjelfoss psykiatriske senter, hvor kunst og teater brukes som terapeutiske virkemidler, og avsluttet med en videosnutt av sønnen hennes på hytta, der han sto og nøt den friske vinden etter et opphold på psykiatrisk sikkerhetspost – et sterkt og rørende øyeblikk som illustrerte kontrasten mellom sykdommens alvor og de gode stundene som gir håp.

 

Anne-Grethe Terjesen fra Pårørendealliansen understreket videre viktigheten av tilstrekkelig oppfølging av pårørende, og hvor lamslått hun følte seg i møte med helsevesenet da hun selv var pårørende til et selvmordsforsøk. – Vi trenger ikke at tjenesten har fasiten, men at de står i usikkerheten sammen med oss, sa hun, og påpekte at pårørende ikke bare er vitner til krisen, men en viktig del av løsningen. «Vi trenger fagfolk, og fagfolk trenger oss».

Etterlatte ved brå død

Og hva med de etterlatte? De som opplever det man frykter aller mest, å miste den man prøver å redde? Katrine Dambo og Christine Bartnes fra LEVE løftet fram de alvorlige konsekvensene selvmord kan ha for de etterlatte. Tall viser at 37 prosent av etterlatte etter selvmord selv har hatt selvmordstanker, og at 67 prosent av disse knytter tankene direkte til det å være etterlatt. Budskapet var tydelig: Å ta vare på etterlatte er også selvmordsforebygging. Likevel finnes det ikke noe helhetlig, koordinert tilbud for etterlatte, og mange opplever å bli sendt mellom ulike instanser.

Kari Rekdal delte sin personlige historie som etterlatt. Hun fortalte om en sorgprosess der det ofte er vanskelig å vite hva man trenger i den akutte fasen, og at det gjerne er først etter lang tid at man ser hvilken hjelp som kunne vært nyttig. Hun sendte en tydelig oppfordring til helsemyndighetene om å få etterlattes behov inn i lovverket og sørge for at det følger ressurser og finansiering med.

Bjørn Såtvedt fra A-larm deler i samtale med sorgfaglig rådgiver Gry Fjeldet sin egen historie med rus. Han forteller om en trygg og sammensveiset vennegjeng fra ungdomstiden, der fellesskapet sto sterkt. Etter hvert fikk imidlertid rusen en stadig større plass i livene deres, med alvorlige konsekvenser. I dag har to av hans nærmeste venner mistet livet, en erfaring som har gitt ham et nært forhold til både sorg og tap.

Erfaringsbasert kunnskap inn i ny handlingsplan

I siste bolk av konferansen tok Marianne Lyche igjen scenen for å presentere fem konkrete punkter som NSSFs brukerråd mener er avgjørende å inkludere i Regjeringens nye handlingsplan for forebygging av selvmord:

• Styrk forebygging og tidlig innsats
• Sikre tilgjengelige og forpliktende tjenester
• Styrk pårørende- og etterlattestøtten
• Hev kvaliteten og styrk læringen
• Et nasjonalt løft for selvmordsforebygging

Konferansen fikk fram mange viktige perspektiver og aspekter ved selvmordsforebygging, og ikke minst satte den et særlig lys på den prekære rollen som pårørende spiller i psykisk helse. Vi takker for en fin og viktig konferanse, og ser frem til å følge det videre arbeidet med en ny handlingsplan. Og som alltid stiller LPP gjerne opp for å bidra!

 

Visste du at LPP har utviklet en informasjonsfilm om selvmordsforebygging? Den kan du se på 11 forskjellige språk her.

 

Tekst og bilder: Ingvild Berge Conradsen

Endringene kort oppsummert

Fra 1. juni 2026 trer det i kraft flere lovendringer i psykisk helsevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven som også styrker pårørendes rolle.

De viktigste endringene for pårørende er at de i større grad kan få informasjon og involveres i alvorlige situasjoner. Pasienter kan ikke lenger nekte at pårørende informeres dersom det foreligger alvorlig fare for liv og helse, eller når hensynet til barn tilsier det. I tillegg skal helsepersonell i større grad vurdere å innhente opplysninger fra pårørende i forbindelse med vurdering av fare og pasientens beslutningskompetanse.

Lovendringene legger også vekt på bedre samarbeid og tillit mellom pasient, pårørende og helsetjenesten, og tydeliggjør at pårørende er en viktig ressurs i vurderinger og oppfølging.

Samtidig regulerer lovendringene nye rammer for behandling, blant annet ved at pasienter uten beslutningskompetanse kan få helsehjelp uten tvangsvedtak dersom de ikke motsetter seg, og ved tydeligere regler for tvangsbehandling og farevurderinger. Du kan lese mer om lovendringene her: Psykisk helsevernloven – Helsedirektoratet

 

LPPs standpunkt

LPP er positive til flere av de nye lovendringene, som blant annet innebærer en tydeligere anerkjennelse av pårørendes rolle i psykisk helsevern. Endringene tydeliggjør særlig at pårørende i større grad kan få informasjon og involveres i situasjoner der det er alvorlig fare eller hensynet til barn tilsier det. Dette er nødvendige grep som kan bidra til økt trygghet, bedre beslutningsgrunnlag og mer helhetlig oppfølging av pasienten.

Vi er også positive til at helsepersonell i større grad skal vurdere å innhente opplysninger fra pårørende i forbindelse med farevurderinger og vurdering av pasientens beslutningskompetanse. Pårørende sitter svært ofte på avgjørende kunnskap om pasientens situasjon, og deres erfaringer er en viktig ressurs for å sikre gode og treffsikre vurderinger. Dette er noe av kjernen i LPPs formål og arbeid.

Samtidig vil vi understreke at lovendringene først får virkelig betydning hvis de følges opp i praksis. Pårørende må ikke bare sees som informasjonskilder i alvorlige situasjoner, men som samarbeidspartnere i behandlingen der pasienten ønsker det. For mange kan tilstedeværelse av nærstående være avgjørende for å skape trygghet, tillit og reell medvirkning i møte med helsetjenesten.

LPP forventer at intensjonen om styrket samarbeid med pårørende blir fulgt opp i tjenestene, og at deres rolle som ressurs og støtte for pasienten i større grad anerkjennes og tas i bruk i praksis. Vi håper også at dette er et steg på veien mot et lovverk som i enda større grad tydeliggjør og styrker pårørendes rolle, og sikrer dem en mer naturlig og integrert plass i oppfølgingen av personer med psykiske lidelser.