Brukermedvirkning

Årlig oppnevnes det brukermedvirkere til ulike råd og utvalg. Funksjonstiden kan variere fra to til fire år.

FFO på fylkesnivå sender ut informasjon til fylkes- og/eller lokallag i sine fylker om behov for og krav fra oppdragsgiver. Alle medlemsorganisasjoner kan melde inn forslag til kandidater. Kandidatene skal være ferdig avklart med egen situasjon og godkjent av egen organisasjon.

Brukermedvirkere som sitter på vegne av FFO sitter på vegne av alle medlemsorganisasjoner i FFO i store råd og utvalg. I mange tilfelle opplever vi at dette ved oppnevning til særutvalg ikke blir tatt med i oppnevningen.

LPP mener at det ved oppnevning til særutvalg innenfor vårt kompetansefelt er viktig at vi som organisasjon blir spurt spesielt om brukermedvirkere.

TUNGSINN SMITTER – MEN DET ER LYSGLIMT I TUNNELEN

NRK Ytring publiserte innlegget Tungsinn smitter 4. november 2018.
LPP har følgende kommentar:

 

Tungsinn smitter  – men det er lysglimt i tunnelen

Takk, takk for at du, og de som har vært sammen med deg, har orket, brydd dere om den som sliter, og tøyd egne grenser for å hjelpe. Heldig den som har slik venner.

Det er mange pårørende som kunne ha skrevet lignende historier. Historien er dessverre ikke unik. Det er mange slitne pårørende, og mange brukere som sliter uten å få den hjelpen de trenger. Noen opplever at helsevesenet først griper inn når det er krise og når tvang er uunngåelig. Slik skal det ikke være.

Heldigvis opplever ikke alle det slik som i denne historien. Det er mange som får hjelp.

Som du skriver;  det er krevende å være pårørende til en som sliter psykisk

Du går på en knivsegg der du må balansere i forholdet til personen; som frisk, og som syk. Du må evne å se nyanser og signal. Vite hva som er normale reaksjoner, og hva som er knyttet til sykdommen.

Det er vanskelig å ikke bry seg når noen en er glad i sliter. Se personen ha det vondt, negative tanker, totalt fravær av personlig hygiene, kaos i leiligheten.. Den syke ser ikke noe positivt i tilværelsen uansett hva du enn gjør. En blir fortvilet, en blir bekymret, og alt handler til slutt om den syke. Den syke tar all plass og all fokus. Alle rundt personen blir berørt.

Du ser at personen trenger hjelp, men den syke vil ikke at du søker hjelp utenfra. Han har kanskje dårlige erfaringer fra før, eller er redd for hva som skjer. Hvor lenge skal du respektere ønsket til den syke? Hvor lenge holder du ut? Hvor lenge skal du holde ut?

Du søker hjelp og råd. Du blir avvist/må vente. Hjelper kommer først når det er krise, og når du er totalt utslitt. Det er vont for den syke å måtte bli lagt inn på tvang, og minst like vondt for de som står rundt og som ikke maktet mer.

Er det noen som ser deg, og forstår hvordan du har det i en slik situasjon? Er det noen som forstår at en blir tom, utslitt, og at en trenger hjelp når en har vært gjennom belastningen; vært omsorgsperson for den som sliter?

Det er mulig å få hjelp både for den syke og for deg som pårørende

Det er lett å bli fortvilet, ikke vite hva en skal gjøre, og lett å føle avmakt, når en står midt oppe i en vanskelig periode slik som det beskrives her. Trenger en hjelp da, er det fastlegen og om nødvendig legevakten en må kontakte. Her kan en få direkte hjelp, eller bli henvist til psykisk helsetjenester i kommunen, eller ambulante tjenester.

Ingen skal trenge å stå alene med slike utfordringer.

Viktig å planlegge

Har en person vært gjennom en vanskelig periode, er det sannsynlig at det kan skje igjen. Når personen har det bra, er det derfor viktig å planlegge hvordan en kan unngå at det skjer på nytt, samt hvordan personen selv ønsker at de rundt han/hun skal reagere dersom en blir syk på nytt; hvem og hvor mye en skal involveres seg; når skal en søke hjelp; når bør en bli lagt inn; og gjerne også hvilke behandling en ønsker.

Slik planlegging/organisering bør gjøres sammen med helsetjenesten. Primært er det fastlegen, til den syke, som er døren inn til helsevesenet. Et tett samarbeid mellom den syke, helsetjenesten og pårørende/nettverk; der alle er likeverdige i trekanten. Her kan en godt støtte seg til pårørendeveilederen. Del av samarbeidet må handle om at også pårørende får hjelp og støtte for egen del.

Det fine med en slik løsning/plan er at brukeren selv er med å legge premissene for oppfølging når en blir syk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trekantsamarbeid – enda viktigere enn før – Pårørende innen det psykiske helsevernet MÅ bli sett, hørt og lyttet til! Av Arnhild G. Ottesen, styreleder LPP

VGs avsløringer i 2016 om den omfattende bruken av tvangsmidler overfor psykiatriske pasienter, sjokkerte mange. Bruk av tvang i behandlingen av psykisk syke mennesker, MÅTTE ned.

Ett av virkemidlene var å endre psykisk helsevernlova. Fra og med september 2017 slo lova fast at det kun er pasienter som IKKE har samtykkekompetanse som kan behandles med tvang (innleggelse, observasjon, medisinering, beltelegging etc.). Unntaket er der det foreligger fare for eget og/eller andres liv og helse. Dvs. at hvis den som er syk HAR samtykkekompetanse, og det IKKE foreligger fare for liv eller helse, SKAL all behandling skje på frivillig grunnlag.

Lovendringa er for øvrig helt i tråd med helsemyndighetenes intensjon om større sjølråderett og slagord som ”pasienten i sentrum”, ”ingenting om meg, uten med meg” og ”hva er viktig for deg”. Og la oss slå fast, først som sist;  LPP som organisasjon er absolutt på linje med helsemyndighetene.

Vår bekymring ligger her: Vil ikke den syke ta i mot behandling, er det lite man kan gjøre…, synes det som.

 

Intet menneske er en øy

En ytterligere bekymring er at det psykiske helsevernet som system, i for stor grad ser ut til å glemme at ”intet menneske er en øy” – og at dette i høy grad også gjelder mennesker diagnostisert med en alvorlig psykisk lidelse. De aller fleste av oss lever i en eller annen form for felleskap – i en flokk –  og for mange som lever nært og tett på en som sliter med psykisk uhelse, skaper den nye lova ekstra utfordringer.

 

I vår foretok LPP en svært enkel spørreundersøkelse blant sine medlemmer. 499 av våre medlemmer svarte. Ca 60%  kjente til lovendringa vedrørende samtykkekompetanse, og av disse svarte i overkant av 47% at lovendringa har medført merbelastning for familien/de nærmeste. I underkant av 53% svarte at lovendringa hadde ført til liten eller ingen merbelastning. Av de som kjente til lovendringa, svarte 21,6% at endringa hadde medført svært stor merbelastning for familien.

 

Hva går merbelastningene ut på?

Av kommentarene framgår det at familien/de nærmeste føler seg mer alene om ansvaret for den psykisk syke – at det kjennes vanskeligere å oppnå adekvat hjelp. De opplever at den syke ikke får den behandlinga de vurderer han/eller hun har behov for. De opplever at hjelpeapparatet ikke i tilstrekkelig grad, lytter til deres synspunkter og vurderinger. De opplever at den syke selv ikke ser behov for hjelp og behandling, og derfor kan bli svært syk før behandling igangsettes. De opplever også at behandlinga avbrytes for tidlig – pasienten har gjenvunnet samtykkekompetanse, og skrives ut ”til mor”, eller som en skriver:

Vårt familiemedlem fikk sept i fjor medhold hos KK (……………) Han dro til utlandet, sluttet med medisiner, og levde fra hånd til munn i 3 mnd. Meldte seg til lege og ble fraktet hjem til jul med fly. Etter hjemkomst, avmagret og uten annet enn sitt pass (resten var frastjålet ) og i psykose. Vært innlagt på tvang siden jan -18….

 

Eller som en annen sier:

Har en søster som ble syk i fjor høst, vi prøvde å varsle.. men ble ikke hørt, «de» som skulle være der å hjelpe bare snakket om den nye loven…

En psykisk syk person ser jo ikke selv at han/hun er syk og trenger hjelp. Da må jo pårørende gripe inn, men ikke lett når man ikke får hjelp eller ikke blir hørt. Man føler seg bare dum og hjelpesløs!!

 

En tredje sier:

Når ikke sykehuset kan bruke tvangsinnleggelse i samme utstrekning som tidligere, blir pas avvist og jeg som pårørende får hele belastningen med pasienten. Kommunen kan ikke hjelpe, spesialisthelsetjenesten kan ikke hjelpe fordi pas har samtykkekompetanse og takker nei til innleggelse. Den eneste utveien er at situasjonen eskalerer slik at politiet blir tilkalt. de tar enten pas med til legevakt eller i arrest. Det er et overgrep mot pasient og fullstendig ødeleggende for de nærmeste i familien som sliter seg ut, sykemeldes, møter veggen osv……

 

Flere eksempler kunne vært nevnt.

 

Brukermedvirkning: kontakt og samarbeid

Det er gjort en god del forskning på pårørenderollen. Ved Universitetet i Stavanger finnes det til og med et nettverk for pårørendeforskning, og ifølge nettsiden deres er hensikten å forbedre helse- og velferdstjenestene til pårørende. Vel og bra – men hvor mye av forskningen gjennomsyrer praksisfeltet? Hvor stort er gapet mellom det vi vet og det som skjer i møtet mellom pårørende og helsepersonell?

 

Konklusjonen i doktorgradsavhandlinga til Bente Weimand i 2013, var

Pårørendes liv er sammenvevd med livet til den som har den alvorlige psykiske lidelsen. Pårørendes krevende livssituasjon innebærer at psykiske helsetjenester må involvere dem til beste for den som har den psykiske lidelsen, samt inkludere pårørende for deres egen del. De har behov for praktisk og emosjonell støtte. Retningslinjer må på plass for å ivareta pårørendes behov, og støtten må tilpasses den enkelte pårørende.[1]

 

Retningslinjer for pårørendeinvolvering og –støtte, var for så vidt på plass da Weimand publiserte sine funn. Dette gjennom Helsedirektoratets veileder ”Pårørende – en ressurs”, fra 2008. I januar 2017 kom Helsedirektoratet med en revidert utgave som gjelder alle pårørende, uavhengig av diagnose til den som er syk; Pårørendeveilderen[2]. Om hensikten med veilederen sies det:

Denne veilederen handler om involvering av og støtte til pårørende i hele helse- og omsorgstjenesten. Veilederen beskriver pårørendes rettigheter og helse- og omsorgstjenestens plikter og gir anbefalinger om god praksis.

…..

Pårørende er ofte pasientens eller brukerens viktigste støtte og ønsker i de fleste situasjoner å være en ressurs for pasienten eller brukeren. Pårørende kjenner pasienten eller brukeren godt, og har erfaring med hva som kan bidra til å hjelpe.

 

Veilederen slår også fast at:

Helse- og omsorgstjenesten skal ha systemer og rutiner som legger til rette for informasjon, samtale og dialog med pårørende. Dette gjelder enten pårørende har rollen som informasjonskilde, representant for pasienten/brukeren, omsorgsgiver eller støtte for pasienten/brukeren eller pårørende er berørt og har egne behov for støtte.

 

Helseforetak og kommuner har også plikt til å etablere systemer for innhenting av pårørendes erfaringer og synspunkter på ulike nivå, og gjøre bruk av disse erfaringene i sitt forbedringsarbeid. Pårørende kan ha verdifull informasjon til bruk i arbeidet med kvalitetsforbedring og tjenesteutvikling.

 

Når noen i den nærmeste familie blir psykisk syk, blir ett eller flere av familiemedlemmene automatisk brukere av det psykiske tjenesteapparatet – og har rett til brukermedvirkning. Da må slagordet bli ”pårørende/familien i sentrum”, og det er de nærmestes opplevelser og erfaringer det skal lyttes til. Pårørende må også oppleve å få spørsmålet ”Hva er viktig for deg?” eller mer presist ”Hva er viktig for deg/dere og familien i den situasjonen dere er i nå?”

 

Dessverre ser det ut til at mange, både helseforetak og kommuner ikke følger opp forpliktelsene som slås fast i veilederen. Som eksempel kan nevnes: LPPs lokallag i Rogaland sendte en forespørsel til alle de 26 kommunene i fylket. Med henvisning til Pårørendeveilederen, ble det spurt om hvilke systemer og rutiner kommunen har for samarbeid med pårørende innen psykisk helse. Etter 2 ½ måned hadde 6 kommuner svart.

 

Intensjonen om å ivareta pårørende på en god måte ser ut til å være der,  men systematikken ser i varierende grad ut til å mangle.  Vi mener dessuten at det er for lite fokus på hva tjenesten kan lære av pårørendes erfaringer i forhold til eget forbedringsarbeid. Her bygger vi på uttallige tilbakemeldinger fra pårørende.

 

”Hva er viktig for deg?”

……. dersom bemanningen og kompetansen hos personalet er god nok vil vi bli avlastet fordi vi kan føle oss trygge på at våre kjære har det bra, så bra de kan ha det med sine lidelser.

 

Dette er også en av kommentarene LPP fikk på sin lille spørreundersøkelse. Respondenten viser her til psykisk syke som ikke har samtykkekompetanse – som mottar behandling under tvang. Svaret reflekterer mange familiers største bekymring og belastning – uavhengig om den som er syk vurderes til å ha samtykkekompetanse eller ei: får den som er psykisk syk god nok behandling? Blir han eller hun godt nok ivaretatt av kompetente fagpersoner?

 

Dette bekreftes nok en gang med en telefon jeg nettopp fikk fra en mor. Hun var ikke fornøyd med behandlingen datteren mottar i det offentlige, og lurte på om LPP hadde oversikt over privatpraktiserende psykiatere. ”Man vil jo prøve alt”, sa hun.

 

Trekantsamarbeid: bruker – brukerens familie – helsetjenesten

Det hevdes at mange klagesaker innen helsetjenesten handler om dårlig kommunikasjon. Mange etterspør en ærlig redegjørelse for hva den enkelte helsetjeneste har av effektive behandlings- og/eller rehabiliteringstilbud – samt dialog om tiltak. Vi skjønner at den nye lova om samtykkekompetanse kan by på utfordringer både for helsepersonell og kontrollkommisjoner, i tillegg til dem som står pasienten nærmest. Men vi skjønner ikke hvorfor pårørende må stå igjen med følelsen av alene å ha ansvar for den som er syk.

 

Vi spør derfor: I tråd med Pårørendeveilederen;

  1. Hvorfor er det så vanskelig å få til et systematisk trekantsamarbeid mellom bruker – brukerens familie – helsepersonell, der hovedfokus er tilbud og tiltak for brukeren og hans/hennes familie?
  2. Hvorfor foreligger ikke gode rutiner for systematiske og regelmessige vurderinger av tilbud og tiltak – enten pasienten er samtykkekompetent eller ikke?
  3. Hvorfor må pårørende føle seg dumme og hjelpeløse når de kontakter helsetjenesten?

 

Kan noen fortelle oss det? Kan noen forske på det?

 

Sola, 21. juli 2018

[1] Bente M. Weimand: ”Sammenvevde liv”, 2013

[2] https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/parorendeveileder/

Mestre hele livet: Inkludering, tilhørighet og deltakelse i samfunnet for alle. Av Arnhild G. Ottesen, styreleder LPP

LPP deltar i Helsedirektoratets Forum for fag- og kompetanseutvikling kommunalt psykisk helse- og rusarbeid.

Ett av LPPs innspill i dette forumet tar utgangspunkt i ”Mestre hele livet” – regjeringens strategidokument for god psykisk helse 2017-2022.

LPP har påpekt at det finnes mange gode hjelpere i det kommunale psykisk helse- og rusvernet, men tilbakemeldingene LPP får, tyder dessverre på at brukerne i for stor grad hjelpes til å bli hjelpeløse og/eller at vedtak om tilbud og tiltak ikke samsvarer med det behovet brukeren har eller de ressursene brukeren besitter. Brukeren opplever motløshet i stedet for mestring.

Vi har påpekt at det største problemet for vår brukergruppe som får oppfølging av det kommunale psykisk helsevernet, synes ikke å være mangelen på et sted å bo – selv om vi også ser mangler her. Det mest utfordrende er at  for mange blir sittende uvirksomme og ensomme i boligene sine – kun med kontakt med den nærmeste familien og/eller profesjonelle helsearbeidere. For noen med bakgrunn i rusbruk, er veien kort tilbake til kompiser i rusmiljøet, fordi det er der de blir akseptert og kan føle en viss tilhørighet. Det er unødvendig å si at dette medfører en ekstra belastning for pårørende/familien til hovedbrukeren.

Vår brukergruppe trenger systematisk bistand for å kunne bli aktive i et miljø de kan føle seg hjemme i og føle tilhørighet til – ut fra egne interesser og de ressursene de er i besittelse av. For å finne arbeid eller aktivitetstilbud som samsvarer med brukers behov, er det nødvendig med kontinuitet, god relasjon mellom bruker og hjelper, samt god dialog med familie som kan spille på lag med bruker og helsetjenesten.

Det er godt dokumentert at psykisk og fysisk helse henger sammen – men det synes ikke som om det jobbes systematisk nok for at bruker kan bli mer fysisk aktiv – eller at det satses nok på å bistå bruker i å etablere et kosthold som fremmer både den fysiske og psykiske helsa.

Arbeid – opplæring: Utfordringene i forhold til tilpassa arbeid/bistand til å komme i arbeid, er godt beskrevet i strategidokumentet. Vi ønsker også et tilbud til vår brukergruppe om undervisning og opplæring,  slik Arnhild Lauveng har beskrevet i sin doktorgradsavhandling om folkehøgskoletilbudet i Danmark.

Har du synspunkter? Kontakt oss på lpp@lpp.no

 

Skrevet av: Landsstyreleder Arnhild G. Ottesen

Bolig tilpasset brukers behov. Av Nils Arne Nes, styremedlem LPP

Landsstyret har i sitt arbeid for de psykisk syke gjort et strategisk vedtak.

Bakgrunnen for vedtaket er mangel på boliger med oppfølging av de psykisk syke i kommunene. Dette fører til en alt for stor belastning på en del pårørende.

I de nasjonale faglige retningslinjer for oppfølging av personer med psykoselidelser (IS-1957) står følgende:

«Kommunen bør tilby tilrettelagte boliger til pasienter/brukere som trenger særskilt oppfølging og støtte for å mestre et liv i egen bolig. Det bør tilbys boliger med fellesareal og bemanning på heldøgnsbasis dersom behovene tilsier det.»

I tillegg til at behovet for boliger med oppfølging med kommunale tjenester ikke er dekket, har mange pårørende oppfattet at oppfølgingen i de botilbud som finnes, er mangelfull. På denne bakgrunn har landsstyret som del av sin oppfølging av handlingsplanen, gjort følgende vedtak:

Det skal være en prioritert strategi for LPP å argumentere for at behovet for boliger med oppfølging med kommunale tjenester, tilpasset den enkelte med psykisk sykdom, blir dekket. LPP skal argumentere for dette i alle fora det er en relevant problemstilling. Innholdet i tjenestetilbudet skal LPP forsøke å påvirke med sikte på å sikre at følgende punkter blir ivaretatt:

  1. Det primære er at det ytes nødvendig bistand til opprettholdelse av liv og helse. Det innebærer tilfredsstillende hygiene og kosthold.
  2. Det bør være høyt prioritert at alle er en tur utendørs og i bevegelse hver dag.
  3. Alle bør ha en ukentlig aktivitet som har et helsepedagogisk siktemål. Det kan være tilrettelagt arbeide, en form for interessant aktivitet, en slags undervisning eller kulturell aktivitet. Alle skal tilbys noe som bevirker personlig utvikling som Arnhild Lauveng omtaler i sin doktoravhandling, og som hun anser kan være viktigere enn tradisjonell terapi for mange av de som er hardest rammet av psykisk sykdom.

 

Skrevet av: Landsstyret ved Nils Arne Nes pr 04.06.2018