Pårørendes usynlige arbeid

Hva om alle pårørende hadde lagt seg ned på bakken og nektet å reise seg?

 

I 2024 legger norske pårørende ned en innsats som tilsvarer 63 milliarder kroner. Det er summen Menon Economics har kommet frem til i en fersk rapport på oppdrag av Pårørendealliansen. Et tall som alene tilsvarer lønna til 100 000 sykepleiere. Likevel er det nesten ingen som ser pårørendearbeidet som en del av den norske velferdsstaten.

Så hvem betaler egentlig for denne omsorgen? Det gjør de Pårørende!

Usynlig arbeid til en høy pris

Rapporten viser at over 70 prosent av kostnadene ved pårørenderollen bæres av den pårørende selv i form av tapt fritid, dårligere helse og redusert arbeidstid. For mange er fritiden en kamp mellom skole, jobb og holde den de er pårørende til i live. Tiden som skulle blitt brukt til å hente seg inn, blir i stedet fylt med uro, praktiske oppgaver og dårlig samvittighet.

«Jobben og skolen er for mange en pause fra uro og engstelse for den som er syk. Tap av arbeid og studier etterlater seg et tomrom og mangel på egen identitet.»
(LPP, Pårørendedagen 2024)

Rapporten anslår at det er mellom 850 000 og 1,4 millioner pårørende i Norge i dag. De er barn, ektefeller, foreldre, søsken, venner. Mange opplever at de blir tvunget til å velge mellom å hjelpe, eller å ta vare på seg selv.

Pårørende til barn rammes hardest

En av gruppene som kommer verst ut i rapporten, er foreldre til barn med psykiske helseutfordringer. Denne gruppen bruker mest tid, i snitt over 29 timer i uka, og opplever de største helsebelastningene. I tillegg har de størst produksjonstap og bruker oftest sykemelding.

Det er ikke bare de voksne som rammes. Rapporten anslår at mellom 12 500 og 60 000 barn i Norge står i fare for å havne i varig utenforskap på grunn av sin pårørendesituasjon. Dette utgjør en samlet kostnad på over 26 milliarder kroner.

Et hjelpeapparat som skyver pårørende vekk

«Vi vil bidra – men blir holdt utenfor.»
(LPP Sogn og Fjordane, debattinnlegg)

Mange pårørende opplever å bli ekskludert av hjelpeapparatet. Selv når pasienten har samtykket, blir informasjon tilbakeholdt. Ofte skyldes det feiltolkning av taushetsplikten og resultatet er at pårørende som ønsker å hjelpe, heller blir møtt med skepsis.

For mange blir den eneste kontinuiteten i et helsevesen med dårlig koordinering og svak informasjonsflyt.

Dette er noe vi har hevdet i flere år, og endelig kommer tallene. Dessverre tror vi ikke alvoret har gått opp for politikerne. Vi frykter at det må bli verre før det blir bedre. Jeg er redd flere pårørende vil oppleve utenforskap og falle ut av arbeidslivet før det skjer en reell endring.
– Anna-Cecilie Jentoft, landsstyreleder i LPP

Vi trenger en kulturendring

Pårørenderegnskapet viser tydelig at samfunnet ikke har råd til å la dette fortsette. Vi kan ikke basere velferdsstatens bærekraft på ulønnet og usynlig omsorgsarbeid som sliter ut de som gjør det.

– Dette er etterlengtet dokumentasjon. Vi har alltid sagt at pårørendeomsorgen er usynlig. Nå vet vi at pårørendes innsats har en voldsom kostnad – og verdi.
(Anita Vatland, generalsekretær i Pårørendealliansen)

Det må etableres bedre støtteordninger, tilrettelegging på arbeidsplassen, fleksible velferdsordninger og helhetlige rutiner for samarbeid mellom helsetjenester og pårørende. Og viktigst av alt: Vi må slutte å se på pårørende som en belastning og begynne å anerkjenne dem som den uvurderlige ressursen de er.

Les hele rapporten på www.parorendealliansen.no