Hva er den største utfordringen med å være pårørende til noen med psykisk helse-/ROP-utfordring?

Dette spørsmålet stilte vi oss på årsmøtet i LPP Rogaland i år. Svarene var mange, men kan kanskje best oppsummeres i fire ord:

– Bekymring
– Belastning
– Avmakt
– Sorg

Bekymringen er i hovedsak knytta til den som står deg nær. Får han/hun god og rett behandling for sykdommen sin. Og, – hva vil skje i framtida? Hvordan vil livet bli for oss, for den som er syk?

Belastningen er knytta til bekymringen. Men også til møter med helsetjenesten – til kampen for å bli anerkjent og involvert som samarbeidspartner. Til å finne fram i «systemet». Til tålmodig å skulle måtte godta helsetjenestens langsomme kvern. Til ofte å måtte være den som initierer, koordinerer, vasker, rydder…. Å være på 24/7. Til å skape overskudd og tid til seg selv.

Avmakt. I sum fører bekymringene og belastningen til avmaktsfølelse. Nytter det?

Og så er det sorgen, da. Den langvarige, vedvarende sorgen få anerkjenner, og ingen sender blomster til.

Så kan vi si med Kolbein Falkeid, som Anne Gurine deklamerte for oss:

 

VII

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
VIII

Og hvorfor var det så om å gjøre
å bevare troen på mennesket?
Kolbein Falkeid

-Fra diktsamlingen «Robinson» fra 1981. Utdrag fra diktet «Landet som ikke var».

 

I etterkant og langt mer optimistisk, kom denne kommentaren på vår FB-side:

Hei alle sammen!
Jeg vil bare si tusen takk for en
fin helg sammen med dere på
Sola Strandhotell
Veldig kjekt å bli kjent med nye mennesker.
I alle fall å få oppleve at vi er i «samme båt….»
Og at vi ikke minst
ikke trenger å forklare oss til noen….
Vi trenger heller ikke å si så mye….
Vi forstår hverandre.
Takk til alle som kom på årsmøtet, og bidro til fellesskap, fine diskusjoner og fin stemning:)

 

Fra LPP Rogaland,

Arnhild