«Hei, jeg har de fleste dager i året en fantastisk kone,
Men nå er det en helt annen kvinne.
Det skjedde for 2 uker siden. Hun ble blå under øynene og ble sint på meg og hennes 6 år gammel sønn.
Han sa at en slik mamma vil jeg ikke ha. Hun gikk å la seg og sa ikke godnatt.
Jeg la den lille gutten..
Morgenen etter fortsatte det; jeg var en løgner, jeg skulle ikke ha sex med henne, ikke komme nær. Alt jeg sa var feil. Snakker nedverdigende om meg til sin sønn. Klager over alt jeg gjør og sier. Integrerer meg ikke. Jeg er enormt følsom. Er for øyeblikket god nok for henne. Kuttet meg ut på Facebook og snakker stygt om meg til andre.
Jeg klarer ikke å få henne til å snakke til meg på en pen måte.
Vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Alle veggene er fult av lapper på hvordan jeg må oppføre meg.
Jeg har det vondt, men er veldig glad i henne»

«Min mor er Paranoid schizofren. Hun er mye i sin leilighet til vanlig, og mye overbevist om at enden er nær. Nå når Coronaviruset kom blir mye av vrangforestillingene hennes veldig forsterket. Jeg er veldig beskymret for henne, hun vil ikke få mat levert til døren, for da har noen tatt på emballasjen osv. Hun har helt sikkert en bod full av pasta jeg ikke vet om, men jeg er mest redd for psyken hennes. Alle medier sprer en skrekk og frykt nå hun virkelig ikke trenger å høre. Jeg skulle så ønske at mediene kunne tatt litt hensyn. Ikke prøvd på liv og død å blåse opp Corona til å få det til å høres ut som at enden er nær for oss alle og samfunnet kanskje vil bryte sammen når som helst. Mamma har flere selvmords forsøk bak seg. «

«Jeg har en ung voksen sønn som trenger meg i stor grad, ofte om natten og ofte svært akutt. På grunn av at sykehjemmene nå stenges for pårørende har jeg tilbudt meg å bo hos mine foreldre i stedet for at de skal legges inn på sykehjem, de er begge pleietrengende, men ikke i livets siste fase. Har derfor fått avslag på pleiepenger (etter en måned). Jeg tar meg av 3 sterkt trengende personer og Nav gir ikke støtte. Fortvilende.»

«Jeg er sint fordi kommunen der min mor følges opp enda ikke har kommet med informasjon rundt deres retningslinjer/ tiltak i korona- tider. Ingen initiativ til for eksempel andre måter å ha kontakt på enn besøk. Det er personalet som disponerer hennes telefon, og hun er ikke selv i stand til å håndtere. Jeg fant også ut at hun ikke har fått informasjon om korona/ restriksjoner. Det går helt fint å snakke med henne om dette og hun forstår at familien ikke kommer på besøk. Oppsummert: Sint»

«Som pårørende har vi fått noen utfordringer.

Utskrevet fra DPS døgnpost en uke kortere enn planlagt opphold blir det vi som nærmeste som får ansvaret for vedkommende. Det er betryggende å ha den vi er pårørende til boende hjemme hos oss fortiden og ikke i institusjon. Men, det er krevende for alle parter.

Det er vanskelig å forstå overtid hvorfor man kan ikke gå ut som før korona tider med sine begrensinger. Hvorfor vi ikke kan besøke andre eller ha dem på besøk hos oss. Hvorfor man kan ikke bare gå i butikker, bensinstasjoner, kafeer, fritidssamlinger på vanlig måte må forklares grundig fra dag en, så vel som innstrammings tiltak underveis.

Å sitte inne og gruble, trøstespise og sove mer enn man pleier er ikke bra. Vi oppmuntrer til sms og telefon samtaler. Alle har godt av mosjon. Prøver å lokke ut på tur hver dag eller trim på ergometer sykkel med vekslende hell. Det blir lett oppfattet som vi maser. Hygiene har heldigvis ikke vært et problem hos oss tvert imot. Det er hyppeligere vasking og dusjing.

Som pårørende må vi stadig sjekke at rett medisiner blir tatt til riktig tid. Og som pensjonister med egne helseutfordringer prøver vi å begrense besøk til apotek og dagligvare forretninger. Snus er noe som må rasjonere for å få det til strekke til neste gang vi skal på handel for den vi er pårørende til.

Hjelpetjenestene i kommunen har hatt god dialog med oss hele tiden. Endringer i utlevering av multidosett til hvert 14.dag betyr mindre tilsyn i løpet av uken, men de har til dags dato klart et besøk i uken. Dagpoliklinikk har tatt telefonisk kontakt igjen nå etter 14 dager etter utskrivning. Livsmestringsgruppen er foreløpig satt på is.

Som vanlig vi trør til og gjør så godt vi kan. Slik er det å være nærpersoner. Vi prøver å gi så mye omsorg som mulig. Alle i Norge har unntakstilstander nå. Vi som pårørende er vant til en tilværelse med unntakstider, men det spørs hvor mye vi klarer å bære visst dette strekker ut i tid. Måtte vi alle holde oss friske og raske.»