TUNGSINN SMITTER – MEN DET ER LYSGLIMT I TUNNELEN

NRK Ytring publiserte innlegget Tungsinn smitter 4. november 2018.
LPP har følgende kommentar:

 

Tungsinn smitter  – men det er lysglimt i tunnelen

Takk, takk for at du, og de som har vært sammen med deg, har orket, brydd dere om den som sliter, og tøyd egne grenser for å hjelpe. Heldig den som har slik venner.

Det er mange pårørende som kunne ha skrevet lignende historier. Historien er dessverre ikke unik. Det er mange slitne pårørende, og mange brukere som sliter uten å få den hjelpen de trenger. Noen opplever at helsevesenet først griper inn når det er krise og når tvang er uunngåelig. Slik skal det ikke være.

Heldigvis opplever ikke alle det slik som i denne historien. Det er mange som får hjelp.

Som du skriver;  det er krevende å være pårørende til en som sliter psykisk

Du går på en knivsegg der du må balansere i forholdet til personen; som frisk, og som syk. Du må evne å se nyanser og signal. Vite hva som er normale reaksjoner, og hva som er knyttet til sykdommen.

Det er vanskelig å ikke bry seg når noen en er glad i sliter. Se personen ha det vondt, negative tanker, totalt fravær av personlig hygiene, kaos i leiligheten.. Den syke ser ikke noe positivt i tilværelsen uansett hva du enn gjør. En blir fortvilet, en blir bekymret, og alt handler til slutt om den syke. Den syke tar all plass og all fokus. Alle rundt personen blir berørt.

Du ser at personen trenger hjelp, men den syke vil ikke at du søker hjelp utenfra. Han har kanskje dårlige erfaringer fra før, eller er redd for hva som skjer. Hvor lenge skal du respektere ønsket til den syke? Hvor lenge holder du ut? Hvor lenge skal du holde ut?

Du søker hjelp og råd. Du blir avvist/må vente. Hjelper kommer først når det er krise, og når du er totalt utslitt. Det er vont for den syke å måtte bli lagt inn på tvang, og minst like vondt for de som står rundt og som ikke maktet mer.

Er det noen som ser deg, og forstår hvordan du har det i en slik situasjon? Er det noen som forstår at en blir tom, utslitt, og at en trenger hjelp når en har vært gjennom belastningen; vært omsorgsperson for den som sliter?

Det er mulig å få hjelp både for den syke og for deg som pårørende

Det er lett å bli fortvilet, ikke vite hva en skal gjøre, og lett å føle avmakt, når en står midt oppe i en vanskelig periode slik som det beskrives her. Trenger en hjelp da, er det fastlegen og om nødvendig legevakten en må kontakte. Her kan en få direkte hjelp, eller bli henvist til psykisk helsetjenester i kommunen, eller ambulante tjenester.

Ingen skal trenge å stå alene med slike utfordringer.

Viktig å planlegge

Har en person vært gjennom en vanskelig periode, er det sannsynlig at det kan skje igjen. Når personen har det bra, er det derfor viktig å planlegge hvordan en kan unngå at det skjer på nytt, samt hvordan personen selv ønsker at de rundt han/hun skal reagere dersom en blir syk på nytt; hvem og hvor mye en skal involveres seg; når skal en søke hjelp; når bør en bli lagt inn; og gjerne også hvilke behandling en ønsker.

Slik planlegging/organisering bør gjøres sammen med helsetjenesten. Primært er det fastlegen, til den syke, som er døren inn til helsevesenet. Et tett samarbeid mellom den syke, helsetjenesten og pårørende/nettverk; der alle er likeverdige i trekanten. Her kan en godt støtte seg til pårørendeveilederen. Del av samarbeidet må handle om at også pårørende får hjelp og støtte for egen del.

Det fine med en slik løsning/plan er at brukeren selv er med å legge premissene for oppfølging når en blir syk.