Nytt fra LPP Bergen – av styreleder Christine Lingjærde

Nytt, men ikke så nytt. Vi forsetter målrettet og tålmodig med å forhandle med Helse Vest og Helse Bergen. I mars vil vi avholde 3. møte med dem, og vi har allerede oppnådd meget gode resultater. Foreløpig ønsker vi ikke å skrive så mye om prosessen, fordi vi ikke er helt ferdige. Så langt har vi observert en markant reduksjon i antall klager, tragiske hendelser og selvmord som rapporteres til oss.

Hele prosessen begynte med vår bekymringsmelding til helseministeren Bent Høie i mars 2018, deretter ba vi om møter med Helse Vest, ikke bare Helse Bergen. Til vår fordel, i nøyaktig samme perioden, kom representanter for FNs torturkommisjon og sivilombudet på befaring både på sykehus og i fengsel.

Nå har vi håp om å få implementert de samme retningslinjene for samhandling med pårørende for personalet i spesialisthelsetjenesten som for Bergen Kommune. De nye retningslinjene for samarbeid med pårørende skal snart implementeres i Bergen Kommune. Disse retningslinjene er utarbeidet av en gruppe med mange aktører innen psykisk helse, blant annet LPP Bergen.

Det er snart årsmøte, og i den forbindelse, sender vi sekretariatet en liste over all aktivitet i 2018. Det er mye å gjøre for styret og for ressursgruppen vår. Nokså nye aktiviteter har vært for eksempel å følge alene pårørende i møter med spesialisthelsetjenesten. Vi fortsetter også med samtalegruppene. To fulle grupper nå, og sannsynligvis 2 nye grupper etter påske. Mange trenger tettere kontakt med andre pårørende i vanskeligere perioder.  Vi er også involvert i kursing av de ansatte på DPS og andre fagmiljøer.

Snart starter Bergen Kommune Recovery College, et kurstilbud styrt av brukerne for brukerne. Her følges, i mindre skala, en britisk modell som virkelig har hatt stor suksess i Storbritannia. For mer informasjon vennligst se https://napha.no/content/21850/Vil-etablere-recovery-college-i-Bergen

Ellers er vi aktive på mange andre felt: Blant annet følge med hva som skrives i media, og om nødvendig uttale oss. Som LPP Bergen, under paraplyen av LPP Norge, har vi lettere tilgang til media eksponering. Her er et eksempel:

 

Mye omsorg i riktig utført tvang

Av Christine Lingjærde, styreleder i LPP Bergen (Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse – Bergen)

I lokalavisen BT skriver en helsearbeider «Jeg er ingen torturist», og at tvang ikke er en måte å straffe pasientene på.  Det er helt riktig: Helsepersonell som bruker tvang er ingen torturister, og bruker selvsagt ikke tvang som straff.  Vi kan si oss helt enige i det han skriver, med en liten reservasjon: Helsepersonell som bruker faglig riktig tvang er ingen torturister, og helsepersonell som bruker sin makt på en etisk måte bruker selvsagt ikke tvang som straff.

I innlegget står det også at tvang «av og til» er nødvendig i psykiatrien.  Her tas det utgangspunkt i en alminnelig misoppfatning av hva tvang er. Det er ikke tvang i seg selv som gjør at Norge fortsatt står på FNs torturkommisjonsliste. Det er overbruk, misbruk og feil bruk av tvang som har skylden for det.  Riktig bruk av tvang er ikke nødvendig «av og til», riktig bruk av tvang er alltid nødvendig når pasienten utgjør en fare for seg selv eller andre.

Videre beskrives hvor regulert bruk av tvang er, hvor godt erfarne pleiere jobber, og i hvilken grad alle er klare over sin rolle og reglementet. Ja, bruk av tvang er strengt regulert, nettopp for å unngå misbruk og feil bruk. I situasjoner hvor mennesker har makt over andre mennesker er det dessverre alltid en risiko for at makten misbrukes. Derfor er riktig bruk av tvang strengt regulert, og derfor er personalet under konstant trening og kontroll.

En stor utfordring for psykiatrien er feil bruk og overbruk av tvang som skjer «under radaren», og ofte uten vitner. Det er vanskelig å avsløre ved alminnelige anmeldte kontroller eller gjennom klagene. Misbruk, spesielt hvis det er utført av en person med mye makt, påklages skjeldent av pasientene eller pårørende, i frykt for represalier. Viktige varslingssignaler som kan vise til misbruk er for eksempel høy forekomst av selvskading eller selvmordsforsøk.

Det er misbruk av tvang som beskrives med jevne mellomrom i media, ikke riktig bruk av tvang. Så lenge misbruk fortsetter, vil det føre til reaksjoner og kritikk. Et samfunn basert på medmenneskelige verdier kan ikke akseptere det uakseptable. Om det er på et sykehus, et aldershjem eller i et fengsel.

Det er godt at media engasjerer seg. Media er siste instans når misbruk fortsetter, til og med etter at Helsedepartementet i 2016 sendte streng beskjed til alle institusjonene om at ufaglig og feil bruk av tvang skal opphøre. Opphøre betyr å slutte helt. Alle i hele helseapparatet har et ansvar for at maktmisbruk og feil bruk av tvang opphører. Ledere må forsikre seg om at departementets krav implementeres, og at seksjonsledere informerer videre. Deretter har hver pleier ansvar for å melde om avvik og være bevisst egne holdninger.

Takket være medias gode oppfølging vet vi godt hva misbruk av makt og tvang går ut på, og vi håper at de snart opphører for godt.  Likevel er det slik at vi ofte leser negative beskrivelser om mennesker med psykisk lidelser, men ikke om mennesker med somatiske lidelser. Selv om det dreier seg om syke mennesker i begge tilfellene. Taushetsplikten brytes nødvendigvis ikke, men en gruppe mennesker presenteres på en partisk måte, i dårlig lys og fordommer holdes i livet.

Det rapporteres ikke så mye om andre, mye mer subtile, men like skadelige, former for maktmisbruk og tvang. Et eksempel er bruk av likegyldighet overfor pasienten eller pårørende, «the silent treatment», eller å omtale pasienter med psykiske lidelser som aggressive monstre, og pleierne som uskyldige ofre, eller offentliggjøre detaljer om hva personer med psykiske lidelser gjør eller ikke gjør. Det er også upassende å sammenligne pasienter med barn som må disiplineres og pårørende som uvitende som trenger «familieedukasjon».  Det er heller ikke akseptabelt å bagatellisere de smertefulle bivirkningene som over -, eller feilmedisinering kan ha på sinnet og kroppen.

Alt dette bidrar til å holde liv i en rekke fordommer og tabuer om psykisk helse. Å be om at dette opphører på lik linje med feil bruk av tvang, er mye vanskeligere. De mer subtile former for maktmisbruk finnes overalt i samfunnet, og avhenger av makthavers bevissthet over egne holdninger og etikk.

Som person med makt over andre medmennesker må man til enhver tid være bevisst hvilket verdisett man har valgt, og disiplin til å holde seg på rett spor, og ikke bli til en liten eller en stor «torturist».