Så tradisjonsrikt er seminaret, at ingen kunne svare på hvor mange ganger seminaret er avholdt. – Vi får si det 19. Grand-seminaret, slik at vi er trygge på at det ikke blir en uriktig jubileumsstemning i salen, sa Helge Hjort, LPP Oslos styreleder.

Tema for årets seminar var: Om å leve med psykisk sykdom i familien, og også i år var salen full. 150 pårørende samlet seg på Grand Hotell i Oslo. – I år har vi lagt til side politikk og fagperspektivet, og ha fokus på oss selv, fortalte Inger Hagen, daglig leder ved Pårørendesenteret i Oslo.

Dagen startet med diktlesning av Arnhild Litlere, før Sidsel Høye Haugan fulgte opp med et filosofisk innlegg om det å sette krav til hverandre.

Kristin Huseby ga så en innføring i Mindfulness som endringsprosess, og pårørendesamtaler om Mindfulness-kurs. Temaet handler kort og greit om stressreduksjon. – Den Norske versjonen handler om to ord. Oppmerksomhet og nærvær, sa Huseby.

Kurset inneholder ulike verktøy som deltakerne lærer å ta i bruk for å takle de utfordringene man møter i hverdagen. Slitasje, stress og tunge omsorgsoppgaver er vanlige stikkord blant de pårørende. På PIO-senteret har 12 deltakere vært igjennom kurset, og felles motivasjon var at noe måtte endres, fortalte Huseby.

Anna Bjørndal var en av kursdeltakerne, og delte sine erfaringer med forsamlingen. – Jeg hadde jo hørt litt om Mindfulness og var i utgangspunktet nysgjerrig på hva det handlet om, sa Bjørndal, og fortsatte med at – Det er mye bekymringer i hverdagen, og jeg hadde et behov for konkrete verktøy for å takle situasjonene som er der hver dag. Samtidig var jeg veldig motivert for noe nytt.

– Alt vi gjør i kurset er en trening i å ta vare på seg selv, forklarte Huseby. Bjørndal fortalte videre at det er et krevende kurs. Hver onsdag i 8 uker, med hjemmelekser, lesing og det var mer krevende enn hva hun på forhånd trodde det ville være. – Jeg skjønte fort at det var et potensiale for endringer i livet, gjennom dette kurset, fortalte hun.

– Det å greie å være til stede i øyeblikket nå, er en prøvelse i seg selv, sa Bjørndal. Hun fortalte at det å observere seg selv, og ikke være følelsene og tankene sine, var en stor opplevelse. Man fikk et rom for seg selv. Man var ikke lengre sin rolle, men i gruppen var man bare seg selv. Det i seg selv var noe helt nytt.

Kurset ble utarbeidet i 1979 i USA og er et gjennomarbeidet opplegg. – Det er med andre ord ikke noe vi har funnet på over kjøkkenbordet for PIO-senteret, forklarte Huseby.

Janine Berg Peer har mer enn 20 års erfaring som coach og pårørende. Hun har blant annet skrevet boken: Schizofreni er noe dritt, mamma. Hun og hennes datter Henriette Peer delte sine erfaringer med forsamlingen.

Tittel på foredraget kom som en idé fra Henriette: «Be cool, mom». Janine Berg Peer fortalte om pårørendes manglende hjelp og støtte. Hun mente at det I Tyskland også hører med til sjeldenheten at legen faktisk ser og inkluderer den pårørende. Hun pekte derfor på at et av pårørendes hovedutfordringer rett og slett er at man ikke vet hva man skal gjøre.

Henriette mente det er en byrde for hun som bruker dersom mor skal bry seg hele tiden. – Det er mitt liv og mitt eget ansvar, sa hun, og fulgte opp med at hun regelrett ikke kan bry seg med hva hennes mor føler samtidig som hun strever med egen sykdom.

Janine Berg Peer pekte på at det er vanskelig for pårørende å slippe taket, ganske enkelt fordi pårørende nettopp bryr seg. – Jeg mente for flere år siden at min datter ikke burde reise til Frankrike alene. Dette er noe hun fortsatt er sint på meg for. Jeg innså etter det at hun ikke hadde spurt om min tillatelse, men at det var jeg som på egen hånd mente dette var en dårlig idé. Problemet for pårørende blir nettopp det at vi mener vi ser konsekvenser i våre kjæres valg som vil komme til å påvirke oss selv på ett eller annet tidspunkt, sa Janine.

Henriette svarte med at – Dersom mamma ikke stoler på mine valg, så føler jeg at hun bare ser sykdommen min, og ikke meg selv. Hun bør ikke bry seg med hvordan leiligheten min ser ut, men stole på at jeg også tar mine egne valg, ut ifra hva jeg mener er best for meg der og da. Dersom jeg aldri får muligheten til å prøve og feile på egen hånd, så vil jeg aldri få den selvtilliten som jeg må ha.

Den etterfølgende sesjonen ble en latterlig affære, da Joakim Serpinsky ga forsamlingen en liten smak av «Latteryoga». Serpinsky fortalte at Latteryoga har stått på høstens program på PIO-senteret. – Det å le er godt for immunforsvaret og det stimulerer flere områder i hjernen, som blant annet motvirker demens. Latter bygger også ned stressnivået. Derfor er det sunt og godt å le, fortalte han.

Erik Tresse snakket så om språk og håp. Tresse er Gestaltterapeut og erfaringskonsulent med pårørendeerfaring. Erfaringsstyrke og påvirkning sto dermed på dagsorden.

– Jeg har levd med psykisk sykdom i familien, og jeg gjør det enda, fortalte Tresse. Hans tvillingbror endte med å ta sitt eget liv allerede som 24-åring. Dette gjorde sitt til at sorgen og angsten kom, også for Tresse selv. – Men så fant jeg hjelp. Jeg var så sint på min bror for at han ikke hadde taklet livet like godt som meg, men i terapi fikk jeg sett alt jeg heller ikke hadde taklet. Jeg hadde bare taklet det på en litt annen måte, sa Tysse.

Han viste til at man sliter med skyld og skam som pårørende. – Det skaper fort negative tanker om hva man burde ha gjort annerledes som pårørende, mente han. Tresse pekte på at han tror det finnes mye kunnskap skjult i familien om diagnosen, og dermed også om hva som kan hjelpe og ikke. Han pratet selv sin egen bror ut av psykose to ganger. – Jeg husker håpløsheten da vi ikke forsto hva vi skulle og kunne gjøre, sa han.

– Håpet mitt på vegne av pårørende, er å bli invitert inn, om igjen og om igjen. Ikke å måtte ringe, om igjen og om igjen. Jeg vil bidra med mer enn å være en brannslukker. Jeg vil være med i behandlingen. Jeg har oppdaget et stort hjerte i psykiatrien som jeg ikke trodde var der. Det er et stort hjerte blant de som jobber der, men jeg har personlig allikevel dårlige erfaringer med systemet, og er derfor i tvil om hvordan jeg skal jobbe med det, sa Tresse.

Han har jobbet som erfaringskonsulent i et halvt år. – Det er mye angst i psykisk helsevern, og det er ikke alltid hos pasienten. Derfor er det vanskelig med respekt på feltet, sa han. Tid, dialog, forståelse, anerkjennelse, respekt, varme, inkludering og kjærlighet er alle stikkord som må med i følge Tresse. – Jeg synes vi skal snakke om alt. Behovene våre for å bli involvert og ivaretatt, jeg håper vi tør å snakke om elefanten, skyldfølelsen, skammen og redselen, slik at språket vårt får styrke. Vår erfaring er til for å brukes, sa Tresse.