Ubesvart

Det er en sånn dag igjen. Du kommer ikke som avtalt. Du svarer ikke på meldingene mine, når jeg spør hvor det blir av deg. Du svarer ikke når jeg ringer på telefonen. Ikke første gang. Uroen vokser. Jeg vet at du godt vet hvor viktig det var at du skulle komme akkurat i dag.

Du svarer heller ikke andre gang. Ikke tredje gang. Fjerde forsøk. Du tar telefonen. Men ikke noen stemme. Jeg sier «Hallo, er du der..? Er du der?» Langt, langt borte, som om stemmen din er under vann, hører jeg såvidt et svakt «Hallo…» Nesten som om du ikke er der. Ikke noe mer. Bare stillhet. Som skriker i ørene mine.

Har du forsøkt å ta overdose på medisiner igjen? Har du kuttet deg på nytt, er stemmen din så svak fordi hjertet ditt snart stopper? Har du laget en ny renneløkke, hadde du mer tau enn det jeg tok med meg hjem sist? Tusen tanker raser gjennom hodet mitt. Er det nå? Er det denne gangen jeg skal miste deg? Du er mitt eneste barn, selv om du er blitt voksen.

Jeg legger på. Forsøker å ringe opp igjen. Ikke noe svar. Ringer igjen. Samtalen besvares. Men det er ingen stemme der nå. Ikke aldri så svakt en gang. Jeg får panikk. Forsøker å ringe flere forskjellige behandlere. Ingen svarer. «Du kan ikke kaste bort minuttene slik! Hva om hjertet er i ferd med å slå de aller siste slagene?», skriker jeg til meg selv inne i hodet mitt. Jeg ringer 113.

Ambulansefolkene står på døra di kort tid etter. Alle behandlerne er plutselig ledige, de ringer meg alle sammen på engang. Ambulansepersonellet ringer meg. Det er koas. Du ringer meg. For siste gang. Du hadde bare forsovet deg. Du gir klar beskjed. Du orker ikke ha en hysterisk mamma som meg i livet. Det er nok. Du blir stille igjen.

Jeg har mistet deg for alltid. Uansett. Selv om du er i live. Jeg tenker det kanskje er like bra. Jeg er for sliten av å prøve å bære vekten av oss begge.