«Å være nærmeste pårørende er ikke lett.
Det er en rolle som blir tredd nedover hodet på en og man settes i en situasjon der man ufrivillig må ta ansvar, samtidig som man ikke har noen kontroll.
Fokuset er på den syke og hvordan man skal tilrettelegge og ivareta den syke på best mulig måte.
Det er lett å glemme seg selv…
Man blir ufrivillig tildelt denne rollen, som man må lære seg å håndtere og leve med… Som man må finne plass til i hverdagen mellom familieliv, venner, jobb, skole og andre aktiviteter. Sakte men sikkert krever denne rollen mer av deg. Den okkuperer tankene dine, forstyrrer nattesøvnen og krever ekstra energi.
Energi som du til slutt ikke har.
Man går over i sparemodus…Man forsaker det man kan forsake. Sosiale tilstelninger, venner, trening, personlige mål og drømmer.
Man gjør det som kreves for å holde ut lengst mulig ut i arbeidslivet eller på skolen, for å ta vare på familien og holde ut med jobben som nærmeste pårørende.
Man glemmer seg selv…
Man får dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til. Man yter mindre enn vanlig, man opprettholder ikke den vanlige livsstilen, man skulle stilt opp mer som nærmeste pårørende, man har ikke overskudd til å bry seg nok om venner slik man pleier.
Så blir man lei seg og bitter.
Lei seg for det man går glipp av, fordi man ikke strekker til og fordi følelsen av å stå på bar bakke alene slår en så hardt, selv om man har folk rundt seg.
Man blir bitter for det man må forsake, for tiden som går tapt og fordi man mister deler av seg selv.
Man visner, blir et tomt skall med sprekker som sakte, men sikkert løsner bit for bit.
Man går i overlevelses modus…
Er man heldig blir man sett som nærmeste pårørende av instansene rundt eller man mister rollen som nærmeste pårørende før skallet er helt borte slik at man kan bygge seg selv opp igjen sakte, men sikkert før neste runde.
Om man mister skallet helt blir man selv syk og og rollen som nærmeste pårørende går videre til noen andre. Heldigvis har jeg aldri kommet så langt.
Av og til skulle jeg ønske at folk kunne se bak masken og bare skjønne hvordan det er i stedet for at jeg må stå overfor valget om å fortelle om realiteten eller spille med fasaden.
Dette er mine erfaringer om hvordan jeg opplever å ha rollen som nærmeste pårørende for min mor. Det er en rolle jeg har hatt av og på siden jeg var barn og som jeg ikke er ferdig med enda.»