«Å være pårørende er å gå på tærne og hviske.
Å være pårørende er å balansere på line over avgrunnen.
Å være pårørende er å argumentere med helsevesenet om hvorfor pasienten trenger behandling.
Å være pårørende er å bli fortalt av familieterapeuten og sosionomen på DPS hvor krevende pasienten er, og hvor vanskelig det er for behandleren.
Å være pårørende er å bli irettesatt av helsefagarbeideren fra kommunehelsetjenesten fordi du ikke holder mål.
Å være pårørende er å leke «»Det går greit»»-leken.
Å være pårørende er å være breddfull av skyldfølelse.
Å være pårørende er å måtte være sterk når avmakten river deg i stykker.
Å være pårørende er å ha ensomheten som følgesvenn.
Å være pårørende er å felle sine tårer når ingen ser det.
Å være pårørende er å være lettet når dagen er omme.
Å være pårørende er å ligge våken om natten med frykten som partner.
Å være pårørende er av og til å ønske at morgendagen ikke må komme.
Å være pårørende er å prøve å øyne lys når mørket har festet grepet.
Å være pårørende er å bære håpet også når håpet er usynlig.
Å være pårørende er å måtte holde ut.
Å være pårørende er å bevare kjærligheten. «