Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som medlem av foreningen.
Vi har bruk for deg!
Folket støtter bruk av tvang
I en stor undersøkelse framkommer det at 63 % av befolkningen syns det er passe mye eller for lite tvang i norsk psykiatri. Bare 8 prosent mener det er for mye tvangsbruk.
Legeforeningen, Psykologforeningen og Norsk Sykepleierforbund la på en pressekonferanse i dag fram resultatene av en stor undersøkelse om holdninger til tvangsbehandling i psykisk helsevern. Tallene viser en oppsiktsvekkende høy tilslutning til dagens praksis.
Den landsomfattende undersøkelsen er gjennomført av de tre fagforeningene Norsk psykiatrisk forening, Norsk psykologforening og Norsk sykepleierforbund, og er den første der "vanlige folk" spørres om sitt syn på bruk av tvang i psykiatrien. Tallenes tale er krystallklar.
Bred oppslutning om bruk av tvang
- Undersøkelsen viser at det er betydelig oppslutning om å bruke tvang under gitte situasjoner både for å gi behandling og for å beskytte den syke mot seg selv eller omgivelsene sine, sa Jan Olav Johannessen fra Norsk psykiatrisk forening på dagens pressekonferanse i Legenes Hus i Oslo.
Et av spørsmålene i undersøkelsen lyder: "Hvis et familiemedlem skulle gi uttrykk for å ville ta sitt eget liv på grunn av en alvorlig depresjon, og du selv ikke klarte å håndtere situasjonen, hvor enig eller uenig ville du være i å få han eller hun undersøkt i pyskisk helsevern mot sin vilje?"
På dette sier 77 % seg helt enig, og 16 % er delvis enig. Bare 3 % sier seg delvis eller helt uenig. Samme tendens viser seg på spørsmål om tvang ved bipolare lidelser (depresjon/mani) og psykoselidelser.
Protest mot nedbygging?
Til påstanden "Det ville vært mindre tvang i psykisk helsevern dersom det var enklere å få hjelp" sier 58 % seg helt enig, mens 22 % er delvis enig. 6 % svarer at de enten er delvis uenig eller helt uenig i denne påstanden.
- Kan de høye tallene for aksept for bruk av tvang innebære en folkelig protest mot utviklingen mot stadig færre senger og ved det en høyere terskel for sykehusinnleggelse for psykisk syke?
- Det kan være en bekymring for at folk ikke får god nok hjelp innbakt i disse svarene, bekrefter Anders Skuterud, fagsjef i Norsk psykologforening, som viser til at det er et betydelig press på tilbudene i dag.
- Vi tror likevel ikke løsningen på dette er særlig flere sengeplasser. Vi ønsker oss i stedet blant annet flere psykologer i kommunene, i tillegg til det gode tilbudet fastlegene gir, sier Skuterud.
- Jeg tror grunnen til at så mange mener det er riktig med bruk av tvang kan være at folk ikke vet at det finnes alternativer til tvang, svarer Unn Hammervold fra Sykepleierforbundet. På pressekonferansen lanserte Hammervold et forslag om å etablere flere såkalte kommunesykepleiere som kan ta seg av alvorlig psykisk syke som bor i egne hjem.
Tilgjengelighet er avgjørende
- Jeg mener tilgjengelighet og kapasitet er nøkkelord for å holde tvangsinnleggelsestallene nede, svarer Jan Olav Johannesen på samme spørsmål. - Vi må ha lav terskel for innleggelser og en rimelig akuttsengekapasitet i ryggen. Akuttavdelingen skal aldri være full, og vi bør aldri avvise folk fra innleggelse, sier han.
Johannessen viser til at de stedene som har lavest andel tvangsinnleggelser, som Trondheim og Stavanger, også har klart å bevare en tilfredstillende sengekapasitet og akuttpostkapasitet. I tillegg tror han det er mange andre forhold som spiller inn.
- Norsk psykiatrisk forening legger om kort tid fram et handlingsprogram for redusert bruk av tvang, der vi vil identifisere 20 angrepspunkter for å nå dette målet, sier Johannessen.
LPP i takt med folkemeningen
- Denne undersøkelsen viser at LPP er i takt med folkemeningen når vi som den eneste bruker- og pårørendeforeningen mener det er feil å fjerne muligheten for tvangsbruk for å komme til med behandling av alvorlig psykisk syke, sier daglig leder i LPP, Lilly Sofie Haugene.
- Jeg oppfatter også at undersøkelsen bekrefter vårt syn på behovet for økt kapasitet. Det trengs langt flere sengeplasser i psykiatrien enn i dag for å kunne gi de dårligste et skikkelig tilbud. Samtidig er jeg svært opptatt av at både sengetilbudet og tvangsbruken må kvalitetssikres bedre enn i dag.
- Fokuset nå må først og fremst settes på å jobbe for å gjøre tvangsbruken best mulig med mål om å kunne redusere den, i stedet for å tro at det går an å fjerne bruken av tvang i psykiatrien, sier Lilly Sofie Haugene.
Så dere TV 2 i forgårs? Hvis ikke, kan dere lese artikkelen her: http://goo.gl/7GJH Professor Frank Aarebrot slakter denne såkalte undersøkelsen.Han sier den er et rent bestillingsverk. Men hva gjør Psykologforeningen og Sykepleierforbundet da? Tar på seg en ukledelig offerrolle!
Ikke en eneste type tvangsbehandling er nevnt. Gadd vite hva respondentene ville ha svart på spørsmål som "Dersom din søster ble utsatt for incest i mange år som barn, ville du da vært enig i at din søster fikk trukket av buksa med tvang for å få en sprøyte i rompa?"
Eller mer generelt: "Tror du det er bra for pasienter som har opplevd svære traumer (f.eks. grov vold som barn, incest, voldtekt, eller tortur), å bli fratatt muligheten til å bestemme over egen kropp?"
Under overskriften "Folket støtter bruk av tvang" omtaler Are Saastad en fersk undersøkelse om tvang; han skriver bl.a : "Legeforeningen, Psykologforeningen og Norsk Sykepleierforbund la på en pressekonferanse i dag fram resultatene av en stor undersøkelse om holdninger til tvangsbehandling i psykisk helsevern. Tallene viser en oppsiktsvekkende høy tilslutning til dagens praksis."
Vi må spørre om grunnlaget for denne konklusjonen, om det er slik at "Tallenes tale er krystallklar.”. Og "stor" er den vel ikke, med et utvalg på vel 1000!
Undersøkelsen er manipulerende i sin spørsmålsutforming, preget av lavt presisjonsnivå, fyller ikke kravene til validitet, gir ikke grunnlag for konklusjoner som trekkes. De intervjuede kan f.eks ikke vite hva de svarer på, med formuleringer som "sørge for at vedkommende får behandling" , "ta ansvar for at jeg får virksom behandling dersom jeg ikke kan ta vare på meg selv". Dette innebærer i realiteten tvang, men det kommer ikke fram av spørsmålsstillingen. De fleste vil vel være interessert i virksom behandling dersom vi ikke kan ta vare på oss selv! Men hvem av de intervjuede har vært klar over hva "virksom behandling" i dagens psykatri kan innebære? Hvis du derimot ble bedt om å ta stilling til om du ønsket innleggelse med politi og håndjern, tvangsmedisinering/sprøyte i rompa satt med makt, store bivirkninger og traumer, isolering, beltelegging, ville nok resultatet blitt et annet. Denne undersøkelsen bryter med alle prinsipper for faglighet og intellektuell redelighet. Men viser vel også psykiatriens manglende evne til refleksjon over egen virksomhet.(Spørsmålene for øvrig utformet av psykiater). Dette er et framstøt for å skaffe støtte til status quo på tvangsfronten under henvisning til ”befolkningen”. Det er grovt uetisk. –og skjer i en situasjon hvor alle brukerorganisasjonene og LPP's Menneskerettighetsutvalg ønsker å fjerne adgangen til tvang gjennom det såkalte behandlingskriteriet, og hvor den patriarkalske psykiatrien møter sterkere motstand enn noensinne. Det er trist at NSF og NPF også er initiativtakere. Har de sovet i timen? Det bør man ikke under samarbeid med legeforeninga.-eller innestår de for metodikk og konklusjoner?
Jeg reagerer videre på at LPP v/Lilly Sofie Haugene sluker initiativtakernes framstilling; presenterer den som fakta og slår fast at LPP er i takt med folkemeningen. Og jeg reagerer på at LPP’s mening beskrives slik : ”Det er feil å fjerne muligheten for tvangsbruk for å komme til med behandling. Dette spørsmålet er ikke landsmøtebehandlet, det er ulike meninger i organisasjonen, det syn som presenteres som LPP's er landsstyrets beslutning, Menneskerettighetsutvalget vil fjerne behandlingnskriteriet og har begrunnet dette i et eget skriv. Mange pårørende melder om krenkelser og overgrep ved tvangsbruk. LPP kan ikke fortsette å neglisjere dette! Det innebærer en ny krenkelse.
Undersøkelsen er representativ med 1000 respondenter, den dekker undersøkelse, innleggelse OG behandling mot sin vilje. De fleste spørsmålene går på behandling mot den sykes egen vilje. Men behandlingstiltakene i seg selv er ikke beskrevet.
Undersøkelsen er i utgangspunktet utarbeidet av et profesjonelt opinionsundersøkelsesfirma (Response, tidligere kalt Opinion, Frank Aarebrots opprinnelige firma), spørsmålene er så pusset på og detaljutformet i samarbeid mellom Norsk psykologforening, Norsk sykepleierforbund og Norsk psykiatrisk forening, og svaralternativene er utformet i samsvar med beste kunnskap på området opinionsundersøkelser.
Selve undersøkelsen har fra profesjonelle opinions- og medieforskere fått meget positive karakteristikker hva gjelder metode. Svarene er representative, og det er verd å merke seg at over 50% av de spurte angir personlig nærkontakt med disse problemene de siste 3 år (dette er sannsynligvis også underrapportert). Det betyr at de vet hva de snakker om. Verd å merke seg er også at over 90% ønsker selv å bli tatt hånd om hvis de skulle utvikle slike tilstander ( det kan isolert sett rettes noe kritikk mot dette enkeltspøsmålet, da tvang ikke er spesielt uthevet, men sammenhengen taler tydelig for seg selv).
Så, det går ikke å bestride disse resultatene. Man kan velge å ikke like dem, men ellers er det jo i denne sammenheng slik som i andre debatter, at når man ikke lenger kan møte et forhold med saklige argumenter, så tyr man til latterligjøring, mistenkeliggjøring, personkarakteristikker og devaluering av meningsmotanderne og deres motiver. Det er synd at debatten senkes til et slikt nivå; man risikerer å skremme meningsmotstandere fra deltagelse i den offentlige debatt når slike metoder tas i bruk.
Når det gjelder hvordan undersøkelsen er blitt presentert i media, så må man lese begrepet "positiv" som motsatt av negativ i betydningen positive til at samfunnet har denne mulighet, og tar dette ansvaret. Det betyr selvsagt ikke at dette er noe man etterstreber.
Mvh Jan Olav Johannessen Sjeflege dr.philos Psykiatrisk divisjon, Stavanger universitetssjukehus
Nettopp. Behandlingstiltakene er i seg selv ikke beskrevet, som du også skriver. Og dette var jo nettopp et av mine hovedpoeng i kritikken av metoden; respondentene var ikke klar over hva de egentlig svarte på. Tre avsnitt lenger ned skriver du likevel "Så det går ikke an å bestride disse resultatene." Det er jo nettopp det det gjør. Ser du ikke at din egen argumentasjon er komplett ulogisk! Dine påstander om latterliggjøring, mistenkeliggjøring, personkarakteristikker og devaluering av meningsmotstanderne og deres motiver når man ikke har saklige argumenter har Hege Orefellen allerede kommmentert, å jeg lar det ligge. Men jeg vil si følgende: Jeg har respekt for undersøkelser som trekker konklusjoner jeg ikke liker, når det dreier seg om seriøse undersøkelser. Dem kan man lære noe av. Var man interessert i å skaffe seg kunnskap om menneskers holdninger til tvang, så kan man da ikke stille spørmål om omsorg, behandling, bli tatt hånd om,ivaretakelse!! Da er det ikke befolknigens holdninger til tvang man måler!
Når det gjelder hvem som har utarbeidet spørsmålene; så sier jeg vel vel. Iflg e-post til meg m. fl. fra en av dine psykiaterkollegaer, er de laget av ham selv. Du skriver at selve undersøkelsen har fra profesjonelle opinions- og medieforskere fått meget positive karakteristikker hva gjelder metode. Desto verre. Det kunne forøvrig være interessant å få noen referanser.
Bjørg Njaa og Menneskerettighetsutvalget kan velge å være en selvstendig organisasjon hvis de opplever at deres synspunkt ikke er i overensstemmelse med LPP.
En faktakorreksjon - Re: Useriøs tvangsundersøkelse
Bare en liten, men viktig faktakorreksjon. Du skriver at det er verd å merke seg at over 50% av de spurte angir personlig nærkontakt med disse problemene de siste 3 år.
Det er riktig at over 50 % av respondentene svarte at de selv eller noen de kjente godt hadde hatt psykiske lidelser. Men problemet var ikke her psykisk lidelse, problemet var tvangsbruk. Men det ble ikke spurt om de selv eller noen de kjente godt hadde vært utsatt for psykiatrisk tvangsbruk. Hvorfor ble det ikke spurt om dette?
Antallet som har hatt en psykisk lidelse er veldig mye høyere enn antallet som har blitt utsatt for tvangspsykiatri. Uansett utgjør den gruppen som står nær noen som har blitt utsatt for tvang en så liten minoritet i befolkningen at det ikke ville gjort utslag på folkets syn.
Men kunne det ikke vært interessant å sett om den lille minoriteten som står nær noen som har blitt utsatt for tvang, ville svart noe annet enn det befolkningen for øvrig gjorde?
Som leder av Norsk Psykiatrisk Forening, hvis medlemmer forvalter en betydelig mengde makt i det norske samfunn, mener jeg du må tåle saklig kritikk uten å ty til hersketeknikker og sette deg selv i en offerrolle. Det er ingen som har stemplet noen med personkarakteristikker eller latterliggjort noen her. Kritikken er rettet mot spørreundersøkelsen, og mangel på etterettelighet i fremgangsmåte og i fremlegging av "resultater". Kritikken er høyst berettiget.
Når du snakker om å senke debatten til et lavmål, så synes jeg du skal gå litt i deg selv og se på hvordan du selv bidrar i den offentlige debatt. Jeg har registrert at du bruker den tragiske drapssaken i Tromsø som en anledning til å argumentere for din forenings syn på behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven. Du spiller gjennomgående på farlighet og kobler farlighet sammen med psykiske lidelser, bl.a. gjennom utsagn som dette:
"Dersom vi fjerner behandlingskriteriet, vil dette føre til forsinkelse i behandlingen, dramatisk økt farlighet, større selvmordsfare og dårligere behandlingsresultat".
http://www.ba.no/nyheter/irix/article4220465.ece
Du stempler således en stor gruppe mennesker med psykiske lidelser som potensielt farlige, og påstår endatil at fjerning av behandlingskriteriet vil føre til "dramatisk økt farlighet". Var det noen som snakket om saklig argumentasjon?
Faren med det offentlige ordskiftet som pågår nå er ytterligere stigmatisering og diskriminering av mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser/psykiske lidelser. Svært mange opplever også en retraumatisering av tidligere tvangs- og psykiatritraumer i disse dager. Ropene om mer bruk av tvang intensiverer bildene av håndjern, frihetsberøvelse, isolasjon, tvangsmedisinering, tvangselektrosjokk og reimer. Mange som har blitt skadet av psykiatriske tvangsinngrep har det vondt nå.
Litt ydmykhet og forståelse fra foreningen som forvalter store deler av denne tvangsmakten er kanskje ikke for mye forlangt?
Unn Hammervold, leder av NSF's Landsgruppe av psykiatriske sykepleiere
01.04.2009
Re: Useriøs tvangsundersøkelse
NSF var som dere kjenner til en av aktørene i gjennomføringen av denne oponionsundersøkelsen. De tre foreningene vektla imidlertid svarene ulikt, noe som både ga seg til uttrykk i arbeidet med pressemeldingen, samt under selve pressekonferansen.
Fra mitt innlegg: "Funn i undersøkelsen viser at folk bryr seg, og har et sterkt ønske om å få hjelp enten det gjelder de sjøl eller deres pårørende. NSF er imidlertid ikke så sikre på at den store andelen som er enig i dagens tvangsbruk, har kunnskap om at det å ha en alvorlig psykisk lidelse, ikke nødvendigvis innebærer at vedkommende må legges inn og behandles på tvang. Vi ser det som bekymringsfullt at så mange av de spurte mener at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke kan bli friske igjen (43 % i 2009 og 34 % i 2001) og at mennesker med alvorlige psykiske lidelser bør isoleres fra samfunnet (17%). Det må understrekes at de fleste mennesker med alvorlige psykiske lidelser har innsikt i egen sykdom og egen situasjon slik at tiltak kan gjennomføres i et frivillig samarbeid med den som har lidelsen og evnt. pårørende."
......Videre framholdt NSF tilgjengelighet, brukerkompetanse og fagkompetanse som viktigste faktorer knyttet opp til arbeidet for å redusere og kvalitetssikre tvang.
Hele innlegget mitt kommer om et par dager (pga omlegging av hjemmesida) på:
